Oslo Konserthus 6.2.2003 Franz Schmidt: Boken med de Syv Segl, oratorium Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, KORiOslo, Follokoret, Peter Lika, bass (Herrens stemme), Keith Lewis, tenor (Johannes), Isa-Katharina Gericke, sopran, Marianne Geate Kielland, alt, Anders Jerker Dahlin, tenor, Andreas Lebeda, bass, Lars Notto Birkeland, organist, dirigent: Manfred Honeck
Et mektig verk og en stor framførelse! For første gang i Norge et av 1900-tallets store og monumentale verk som ennå ikke spilles så mye rundt omkring som det fortjener.
Dette oratoriet med tekst fra galskapens visjoner i Johannes Åpenbaring, med apokalypse, død og himmelens og helvettes engler i kamp med hverandre, var sterk kost. To timer å framføre uten pause, og det kunne like gjerne være to timer til.
Franz Schmidt har skrevet seg inn i musikkhistorien med dette verket som først nå, over seksti år etter at det ble skrevet, er i ferd med å bli oppført rundt i verdens konsertsaler.
Han er en komponist som til nå dessverre er kjent for to ting. Den ene var den såkalte og sikkert wiener-konstruerte uenigheten – rivaliseringen – med Gustav Mahler, som var sjefsdirigent ved Wiener Staatsoper en tid da han spilte cello i Wiener-filharmonikerne (den gang som nå operaens faste orkester).
Den andre var hans tilknytning til nazismen, og dette forklarer kanskje at han har vært relativt ukjent som komponist de siste seksti årene. Ved Hitlers maktovertakelse av Østerrike, Anschluss, lot han seg overtale til å skrive en hyllningskantate.
Fra århundreskiftet og fram til sin død i 1939 var Schmidt selve Komponisten i wienernes øyne. Det var ham man snakket om, ikke den femten år eldre Gustav Mahler. Men han var født i Bratislava, i dag i Slovakia, og av ungarsk avstamming. Han var elev av Bruckner – i Wien, hvor han etter sin karriere som ledende cello-spiller i Wiener-filharmonikerne ble rektor ved byens musikkhøyskole.
Det er først og fremst hans fire symfonier som spilles i dag. Oratoriet er mektigere både i form og innhold enn det største Mahler fikk seg til å skrive. Det krever tre kor, seks solister og orgel å framføre. Men det er ikke formene, men innholdet som gjør det sterkeste inntrykket. I noen partier kunne vi ane læremesteren, Anton Bruckner. Men musikkspråket var ikke tykt og utflytende senromantisk som mange av hans samtidige komponistkolleger, men presist og dramatisk.
Mesteparten av verket lå hos fortelleren, apostelen Johannes, her sunget av den newzealandske tenoren Keith Lewis. Han bar sin rolle i tildels lange partier og fikk tidvis god støtte av de øvrige solistene, orgelet og korene. Manfred Honeckhadde grepet om denne store framførelsen og markerte med dette en viktig hjørnestein i vår musikkhistorie.
