Oslo Konserthus 7.2.2013 James MacMillan: Epiclesis, Arvo Pärt: Fratres versjon for strykere og slagverk, Leo Janácek: Sinfonietta Oslo filharmonien, Ole Edvard Antonsen – trompet, Kristjan Järvi – dirigent
Da Janaceks voldsomme blåserfanfarer tok tak i oss var det som en helt ny verden åpnet seg. Uvandt, fremmedartet. Posisjoneringen av trompetene spilte også inn. Det skapte bredde og luft.
Janaceks egenartede Sinfonietta er et verk som ikke altfor ofte spilles. Det er synd fordi verket har en egenart og en atmosfære som peker langt utover konsertsalen. Fanfarene skaper luft og spenn og fører oss inn i en ny og fremmedartet verden. Janacek skrev verket helt mot slutten av sin levetid og hadde helt tydelig fanfarer med et militært preg i tankene.
Med Arvo Pärt blir det motsatt. Den over 75 år gamle estlenderen er en av vår tid store kultkomponister. Hans komposisjon Fratres fra slutten av 1970-tallet var et av de verkene som for alvor gjorde ham kjent da han på dette tidspunktet begynte å skrive musikk i sin særegne minimalistiske form. Hans innadvendte stil og enkle repetisjoner med lange pauser har skapt en slags magisk musikk som er sterkt religiøst preget og tydelig påvirket av eldre tiders bysantinske sanger.
Sterkt inntrykk gjorde dette innadvendte stykket også i går. Vi ble lyttende og kontemplatlivt stemt. Fratres eksisterer i en rekke versjoner. I går hørte vi den for strykere og slagverk.
James MacMillan’s trumpetkonsert Epiclesis gjorde ikke noe heldig inntrykk på oss. Opplevelsen av verket ble ødelagt av en altfor masete førstesats. Det var ikke før de rolige klangene bredte seg ut i annensatsen og de suggererende rytmene satte til i tredje sats at vi fant sider ved verket som absolutt var sympatiske. Solisten Ole Edvard Antonsen hadde en nesten uoverkommelige oppgave oppgave i å framføre dette verket. Imponerende utført!
Kveldens dirigent Kristjan Järvi er en av dirigentsønnene til legendariske Neeme Järvi som i mange år ledet Göteborg Symfoniker. Et sympatisk bekjentskap!
