Rautavaara: Fiolinkonsert, Isle of Bliss, Angels and Visitations
Elmar Oliveira – fiolin
Helsinki-filharmonikerne dir.: Leif Segerstam (Ondine)
Det finske platemerket Ondine skal nå endelig være å finne på det norske markedet. Etter års mørketid skal det endelig være mulig for oss langt oppe i sivilisasjonens utkant å kunne lytte til musikk som er av det viktigste som skapes av dagens komponister.
Og ikke bare det: Denne CD’en gjorde sammen med innspillingen av Rautavaara’s syvende symfoni nærmest rent bord under platebransjens årlige treff i Cannes tidligere i år. Når CD-utgivelser på denne måten får med seg nesten alt det går an å vinne i det som trygt kan kalles CD’enes Oscar, er det en begivenhet. Skandalen er jo selvfølgelig at vi her hjemme – inntil nå – ikke har hatt tilgang til denne musikken.
Dette setter Mariss Jansons‘ ord nylig om at Norge betraktes som et kulturelt u-land i riktig lys. Det er noe fundamentalt trangsynt til stede i den norske fortreffeligheten som gjør at vi engang ikke greier å skue over til omtrent nærmeste naboland for å registrere hva som skjer av musikk og kultur der.
I Norge er Rautavaaras navn så å si ukjent. Man kan neppe si tilsvarende om Arne Nordheims posisjon i Finland eller Danmark, der hans musikk høres både titt og ofte. Men på verdensbasis har nok Rautavaara en langt annen klang enn Arne Nordheim. Bare den grunn at disse to siste CD-slippene av hans musikk har befunnet seg blant de ti meste klassiske CD’er i Storbritannia, sier det meste.
Derfor er det historisk at Naxos Norge/Musikkdistribusjon slipper til etiketten Ondine i Norge. De burde være kvalifisert til en kulturpris for mindre.
Så til musikken. Dette er kraftig og spektakulær musikk. De som bare assosierer Rautavaara med hans arktiske symfoni (den med fuglelåtene) vil ikke bli skuffet over fiolinkonserten. Faktisk synes jeg det er mer gehalt i denne komposisjonen, den har en dypere klangbunn og framstår ikke bare som et koloristisk sett prakfullt verk – som den arktiske symfonien i all sin velklang til tider kan lyde.
Den er også praktfullt framført av Elmar Oliveira og Helsinki-filharmonikerne under vår gamle kjenning Leif Segerstam. Fiolinspillet har både nerve og intensitet. Det er ikke å undres over at den internasjonale platebransjen fant denne CD’en som årets mest prominente.
Derfor er det også unødvendig å si at det teknisk sett låter lytefritt.
Men CD’en inneholder ikke bare fiolinkonserten. To andre orkesterverk har også funnet plass. Når Rautvaara i sin siste store komposisjon, den syvende symfonien, bruker ‘engel’-begrepet, virker det også riktig å presentere den første komposisjonen i ‘Angel’-serien: hans Angels of Visitations som er komponert på 70-tallet.
Rautavaaras bruk av ‘engel’-begrepet må ifølge ham selv ikke tolkes for bokstavelig. Snarere må vi følge ham i visjoner som minner mer om det metafysiske. Religiøs ‘engel’-musikk er dette på langt nær, selv om assosiasjonene lett kaller på det.
Både Angels and Visitations og Isle of Bliss er lett tilgjengelige orkesterverk, skrevet i samme spektakulære stil som fiolinkonserten – og for den saks skyld den arktiske symfonien. Det er musikk du lett tilegner deg, uten at den av den grunn virker for platt eller grunn.
Det er spennende å følge oppbygningen av Rautavaaras klangbilder. Hans musikk eier en dramatisk spennkraft som er fascinerende.
Når du har spilt denne CD’en gjennom den først gangen, angrer du på at du ikke umiddelbart tok med deg CD’en med hans syvende symfoni, Angel of Light, i samme slengen. Men du har flere godbiter som venter på deg. Rautavaara er en komponist med en stor produksjon bak seg, og ikke rent få CD-innspillinger. Det andre store finske platemerket, Finlandia, er fra før representert i Norge ved Warner – og her kan du blant annet finne en dobbelt-CD med Rautavaara i serien ‘Meet the Composer’ hvor den arktiske symfonien er med.
Og når du for alvor har fått kastet øynene opp for hvilke musikalske skatter nabolandet for tiden eier, ser du at det finnes flere komponister enn Rautavaara. Lytt eksempelvis til musikk av nylig avdøde Kokkonen. Eller operaene til Sallinen, en av vår tids mest anerkjent operakomponister (utenom i Norge).
Da vil du oppdage et skattkammer bokstavelig rett utenfor vår egen stuedør. Og du vil vite at veien til Helsinki og den nye nasjonaloperaen slettes ikke er lang – og allerede nå bør du planlegge neste års sommerbesøk på Olav den helliges gamle borg i Savonlinna der det spilles opera på liv og død, og hvor billettene pleier å være revet vekk ved juletider.
