Haydn: Klaverkonserter nr. 4, 3 og 11
Leif Ove Andsnes – klaver
Det Norske Kammerorkester, leder: Terje Tønnesen EMI 7243 5 56960 2 1
 Det begynner å bli et par måneder siden forrige Andsnes-CD kom. I løpet av disse fire månedene har ikke verden stått stille. Brittene har nominert ham blant de femti største musikerpersonligheten forrige århundre – og i takt med den fart hans renomé og berømmelse øker for tiden må man bare undres hvor høyt han skal havne ved neste slik nominering.
For den unge Karmøy-pianisten er utrolig populær, langt mer enn vi i steinrøysa kanskje fatter. På de britiske øyer er han i ferd med å bli et ikon.
Da gjelder det å ha kontroll over sin egen karriere. Sporene etter de som lot seg beruse av publikums gunst men selv ikke maktet presset, frister ikke å følge.
Det er kanskje derfor valget av Haydn kommer, først et utvalg av sonatene for et år siden og nå de tre klaverkonsertene (av elleve) man med nesten hundreprosent sikkerhet vet at Haydn skrev for klaver – og komponerte selv. For av alle de elleve konsertene som bærer hans navn, er det sannsynlig at det er bare disse tre som er hans egne i full forstand. Som ikke er bearbeidelser av andres verk eller ført i pennen av andre og utgitt i Haydns navn, noe som slett ikke var uvanlig på den tiden.
Paralellen til Mozart er påfallende og ikke bare at konsertene sammenfaller i tid. Umiddelbart kunne man ta disse wiener-klassiske perlene for Wolfgang Amadeus – men det er det altså ikke. Det er Haydn tvers gjennom selv om visse partier kunne gå rett inn i Mozarts rikholdige opusliste av verk for klaver og orkester. Bare hør på annensatsen av F-fur konserten (nr. 3). Men også her viser ‘papa’ Haydn seg fra den siden han elsker å være: dels som en spøkefugl, dels som en komponist som tenker utenom konvensjonene og kommer med sine overraskelser. Her med noe uvanlig besetning i åpningen av den rolige satsen. Vi drar kjensel på noe av musikken fra for eksempel strykekvartettene.
Den ellevte konserten i D-dur er den mest framførte av Haydns konserter. Her virvler Andsnes av gårde med wiener-klassisismens elegante danderinger – og sikkert er det at han har hatt noen tanker rundt det. For i følge ham selv er Haydn ‘rå’. Han er ‘…en komponist i mental balanse – musikalsk.’ Han er ‘…tragisk men aldri melankolsk eller sentimental. Dermed er han klarere enn Mozart, som har lag på lag med emosjoner.’ (Leif Ove Andsnes til Kulturspeilet i fjor). Det er dette vi registrerer i disse tre klaverkonsertene. Elegant tonekunst, men også enkelt og rett fram som vi også fornemmer i cellokonsertene hans.
Det er tydelig at han trives med å spille Haydn. Han skaper liv og fest rundt musikken og kontrasten melllom ham og Det Norske Kammerorkester er nesten pinlig åpenbar. Riktignok har DNK gjort Haydn før – og en praktfull Haydn! – men det er først når Andsnes kommer inn at musikken får farve og humør. Det er urettferdig å sammenlikne med innspillingen av cellokonsertene med Truls Mørk og Det Norske Kammerorkester for noen år siden. Cellokonsertene er nok i utgangspunktet av en helt annen støpning enn klaverkonsertene.
Men slik Leif Ove Andsnes tar tak i dem må vi nok regne med at også disse konsertene finner vei til konsertrepertoaret i langt hyppigere grad enn nå. Det er herlig framført og med et levende og engasjert spill. Gamle ‘papa’ Haydn står sannelig fram som en frisk og livsduelig komponist i Andsnes‘ hender!
Selv om han framfører dem med friskt humør – det er denne sjarmen som gjør Andsnes til en slik sympatisk utøver – merker vi også hvordan musikken trer renskåret fram uten ‘lag på lag med emosjoner.
Leif Ove Andsnes har prestert en CD som setter spilleglede og humør i forgrunnen. Man blir simpelthen oppstemt og glad av å høre han spille disse konsertene.
|
