Elliott Carter: Klarinettkonsert*, Symphonia: Sum fluxae pretium spei
London Sinfonietta*, BBC Symphony Orchestra, dir.: Oliver Knussen, Michael Collins – klarinett* Deutsche Grammophon 459 660-2
Hva skal man gjørte med en slik komponist? Han er født i 1908, og er mer aktiv enn noensinne. De siste 2/3 tredjedeler av sitt liv har han vist en økende intensistet i komponeringen og minst ett stort verk har kommet fra hans hånd hvert år. De siste årene er det blitt to. Hans første opera – What Next? – hadde nylig urpremiere på Staatsoper Unter den Linden i Berlin. Der ble den oppført sammen med Schönbergs Von heute auf Morgen.
Det er i dette spennet vi ser komponisten. Hans livsløp og komponistgjerning favner helt tilbake til mellomkrigstidens amerikanske komponister – som Ives, Varèse og for den saks skyld Stravinskij og Schönberg. I dag er han USA’s ‘grand old man’ og svært respektert i musikerkretser også her i Europa. Kammermusikkfestivalen i Stavanger har eksempelvis viet stor plass til hans komposisjoner.
Han eier ikke samme populærappell som en Phillip Glass, John Adams eller Steve Reich. Til det er hans musikk for krevende. Han lager komposisjoner som du ikke bare kan sette deg ned og nyte – ‘Dette er nydelig!’ – som med Phillip Glass. Du må anstrenge deg for å trenge inn i hans multirytmiske toneverden, som til en viss grad er påvirket av serielle strukturer.
Klarinettkonserten er fra 1996. Her er det Michael Collins sin beveger seg rundt det spretne partituret som solist.
Symphonia er skrevet i årene 1993-96 og er (til nå) hans største verk. Det tresatsige verker tar tre kvarter å framføre. Det er ingen symfoni i tradisjonell forstand. Som inspirasjon har han valgt et 1600-talls dikt av den engelske metafysikeren Richard Crashaw på latin: Bulla: en luftbåren bobble reflekterer livets variasjon og forandring.
Det går utmerket an å forholde seg til musikken med dette bildet for øyet: som flytende og foranderlig, variasjoner uten for store pretensjoner, orkestrale smutt av kort varighet i hver sekvens. Som regndryss, Noen øyeblikk slipper en solo fiolin fram. Pistrete. Beskjeden. Men dette er ikke Takemitsu eller Messiaen.Fascinerende på sitt vis selv om det setter krav til tilhøreren. Til tross for lengden og formatet: det er ingen Bruckner eller Mahlert skm reiser seg i all sin velde.
