Prokofiev: Klaverkonsert nr. 2 g-moll op. 16, Klaversonate nr. 2 d-moll op. 14, Klaverkonsert nr. 3 C-dur op. 26
Bergens Filharmoniske Orkester, dir.: Andrew Litton, Freddy Kempf – klaver, BIS SACD 1820
To av Prokofievs mest spilte klaverkonserter, joda, Bergens-filharmonien slår til igjen. Denne gangen er det den eminente tyske pianisten Freddy Kempf som står for det bokstavelig talt halsbrekkende klaverpartiet.
Dette er Prokofievs musikk fra det stadiet han gjerne ville være ‘enfant terrible’ og bryte det som kunne tenkes å finnes av grenser. Forbeholdet er til en viss grad klaverkonsertene for ikke bare skulle han gjerne framføre dem selv, han skjønte også såpass at han ikke kunne fleske til med altfor mange dissonanser og bitonale vendinger med seg selv på podiet.
Den andre klaverkonserten skrev han i 1913, dvs. ikke mange årene etter at han hadde forlatt sine komposisjonsstudier med Rimskij-Korsakov (som også Stravinskij var elev av). Den gikk tapt i de utrolighetene som fulgte og han rekonstruerte den etter hukommelsen på 1920-tallet. I denne konserten går han massivt til verks. Her er passasjer for klaver du knapt ville tro var mulig å utføre. Det er en konsert som gir et typisk inntrykk av Prokofievs viltre sinn – og fingre! – i disse årene. Men den har også skjønne lyriske partier. Klaverpartiene er flott utført av Freddy Kempf.
Den andre klaversonaten stammer fra samme tid. Den er overraskende moderat til Prokofiev å være. Han setter ikke i gang med samme kanonader og massivt skyts som preger noen av de senere klaversonatene. Knyttneven får ligge i ro.
Det er et klokt valg å la den komme mellom de to massive klaverkonsertene. En får likesom roet seg litt ned mellom slagene, for å si det slik.
Den tredje konserten er kanskje hans mest populære av alle de fem klaverkonsertene han skrev. Ikke uten grunn. Her er det de lyriske partiene som dominerer. Men de sprelske partiene for klaver unngår vi heller ikke her. Utfordrende men det er rett og slett ‘deilig musikk’ (selv om et slikt uttrykk lyder kanskje litt fremmed når det gjelder Prokofiev).
Å være symfoniorkester til slike kanonader som Prokofiev serverer er ingen lett oppgave. Her syntes vi Bergens-filharmonien kommer mer enn godt fra det. I spennet mellom søkende drømmeaktig spill og kraftige dissonanser slår de fra seg som et spenstig og oppegående orkester som ikke lar sine 250 år tynge altfor mye. Det er utmerket godt – og nok en gang vår sterkeste ros til Freddy Kempf for hans ypperlige spill.
