Schumann: Cellokonsert a-moll, Brahms: Serenade nr. 1, Natalie Gutman – cello, Mahler Chamber Orchestra, dir.: Claudio Abbado
Deutsche Grammophon 476 5786
Jeg har hørt Schumanns cello-konsert framført atskillige ganger. Alltid har jeg gått fra opplevelsen med blitt blandete inntrykk. Følelsen av å ha opplevd noe som rett og slett låter for gammelt eller er håpløst stivt og akademisk – for støvete! – har jeg alltid sittet igjen med. Jeg har alltid tenkt at det er ikke til å komme forbi at Schumanns cellokonsert er noe for de geriatriske rekker.
Inntil jeg hørte denne innspillingen. Forbløffelsen var total, det kunne jo være at selve innspillingen var rå og frisk og at italienske omgivelser – opptaket er fra Italia – gjorde at dette ble en ny innspiling med ny og frisk pust i verdens ledende klassiske CD-selskap. Joda, det er også det. Men da jeg hørte det andre verket på CD’en, Brahms’ første serenade, forsto jeg at det var noe langt mer. For her er de vanligvis høystemte og stivbente romantikerne lagt i ungdommelige hender. Det blir frisk pust av mindre!
Vi snakker først og fremst om Gustav Mahler Kammerorkester. Ledet av pensjonisten Claudio Abbado slår de seg riktig løs. Orkesteret er knapt ti år gammelt og er et løst sammensatt turne-orkester som har resident-status i Tyskland, Italia såvel som i Salzburg og Aix-en-Provence. Det sprang ut fra Gustav Mahler Jugend Orchester i sin tid og Abbado har hele tiden vært sentral i orkesteret.
Spillet til Natalie Gutman følger opp dette. Hun er ubeskjeden i sin tolkning og lar ikke 1850-tallets forsiktige akademiske konvensjoner binde henne. Frisk og freidig trår hun til og spiller Schumann som ny.
Dette likte vi. Med denne CD’en bevises det at med den gamle musikken, den som av og til kan synes som noe for støvete og knirkete, trenger man bare de rette folkene for å få den til å låte som ny.
