Det er ikke hver dag at et ekstranummer omtrent kan sette resten av konserten i skyggen. Det skjedde i går da Julia Fischer framførte en sonatesats for solo fiolin av Hindemith. For makan til sprelsk, lekent og virilt spill kan man lete lenge etter!
Hindemith til tross, det ble allikevel Esa-Pekka Salonens fiolinkonsert fra 2009 som ble det vektigske innslaget på denne konserten. Den relativt nyskrevne konserten gjorde et solid inntrykk og vi skjønner godt hvorfor enkelte hevder at denne konserten vil bli stående som et av de viktigste musikalske monumentene fra vår tid. Apple har eksempelvis tatt konserten inn under sine armer og latt den fronte reklame for iPad!
Konserten er i fire satser og ble til helt på slutten av Salonens tid som sjefsdirigent i Los Angeles. Hans tyve års virke her har også blitt betegnet som et vendepunkt for amerikansk musikkliv. Filmbyens symfoniorkester tok definitivt steget opp på pallen ved å bli et av de fremste orkestrene i USA – og det sier mye! Det var også i hans tid at det praktfulle konserthuset Walt Disney Hall ble reist.
Oslo Konserthus 3.12.2015 Sibelius: Nocturne og Serenade fra Kong Christian I, Esa-Pekka Salonen: Fiolinkonsert, Carl Nielsen: Symfoni nr. 5 Oslo-filharmonien, dir.: Thomas Søndergård, Julia Fischer – fiolin
Det er derfor ikke til å undres over at for Esa-Pekka Salonen var årene i Los Angeles en lykkelig tid. Det kan klart gjenspeiles i denne konserten.
Konserten starter med et heller uvandt samspill mellom fiolinsolo’en og en vibrafon. Senere i konserten bryter storbyen inn med sitt ståk og mas. Men han nekter for at tittelen på sistesats, Adieu, har noe å gjøre med hans farvel til Los Angeles. Vi må imidlertid tenke vårt.
At vi falt så direkte og spontant for denne konserten må mye skyldes den åpne og varme formen – og en eksellent utøver. Julia Fisher imponerte med sitt spill. Særlig intenst fulgte vi de skyggeliknende partiene høyt opp i diskanten samt hennes lekne spill i førstesatsen som rett og slett minnet om fingerøvelser, uten å antyde noe negativt om det.
Det var litt av en konsert og orkesteret skal ha ros for at vi fikk høre den. Gjett om den er kommet på ønskelista som årets julepresang!
Konserten ble avsluttet med den femte symfonien til Carl Nielsen. Det er en stort anlagt symfoni som kom til på 1920-tallet. Symfonien preges av ‘kampen’ mellom en enslig skarptromme og resten av orkesteret. Innslaget av den nyere tids rytmer – jazz’en – ble svakt antydet.
Kveldens dirigent danske Thomas Søndergård ga en høyreist versjon av sin landsmanns symfoni. Det låt flott og han lot de utadvendte ekspressive partiene tone ut.
