Frodig og sprudlende

Toralv Maurstad: For et liv – Historier jeg bare har fortalt mine venner, Kagge forlag 2012, 431 s.

Her er det bare å sette utropstegn. For dette er et oppkomme av en bok. Toralv Maurstad forteller historier fra sitt liv på en frodig og humørfylt måte. Det er bare å gi seg over for den levende måten han framstiller oppturer og nedturer gjennom et svært langt liv.

Derfor har han en undertittel som skal indikere at dette på langt nær er noen tradisjonell memoarbok, det er heller en samling av historier som til nå har vært forbeholdt hans aller nærmeste venner. Mer eller mindre humørfylte fortellinger fra et langt liv, hva han har opplevd og vært gjennom fortalt på en svært levende måte. Det er god fortellerkunst og det faller ham lett å fortelle disse historiene. Det flyter på en gode måte og det er underholdning av rang.

Hvem skulle trodd for tyve år siden at det ville foreligge en bok som dette fra en som da var hele Norges mest utskjelte person og bad boy?

Han har vært omstridt, svært omstridt, og dette legger han ikke skjul på i boka. Men han har sin vestlandske underfundighet og seighet i behold og vil ha det siste ordet, likesom for nærmest på barnslig, eller lekent sett, si at ‘jeg hadde rett likevel...’ Han er ikke nådig mot de fleste, bare noen ytterst få gjemmer han i anonymitetens slør når han skjeller og smeller. Og det gjør han også til de grader! Men her er han også unnskyldt, for det virker som om han kjenner verden og folkene rundt seg så godt at han går ut i fra at man tar det som ikke annet enn det det er, nemlig rett og slett et frodig utkomme av historier fra den tidligere teatersjefen og nåværende skuespillerikonet. Vi kan si dette fordi vi i enkelte avsnitt mot slutten av boka selv får noen sterke kilevinkler, med rette eller urette.

Men først og fremst er han ikke er nådig mot seg selv. Av folk som får unngjelde i denne boka, er det først og Mæverstad han henger ut for tabber og miserer.

Toralv Maurstad fikk en svært strid tid da han i sin tid ble sjef på Nationaltheatret og satte seg fore å skulle si opp folk. Det var midt i en tid da det var politisk vilje i samfunnet for å gjøre livet tryggere og bedre og dermed arbeidslivet til et sted for noe langt mer enn ni til fire og lønningspose og hans gjerninger og tanker ble oppfattet som sterkt føydale og som tatt rett ut av middelalderen. Dessuten irriterte hans framfusenhet og skråsikkerhet vettet av de fleste. Derfor ble skuespilleroppsigelsene ikke bare en hard og nesten umenneskelig kamp for ham, de førte også til at en såpass mektig og tilsynelatende usårbar person i hele Norges etterkrigstid som Jens Chr. Hauge egentlig måtte fratre som styreformann ved Nationaltheatret – noe undertegnede kan skrive under på i visshet.

Jeg må innrømme at det har vært en fryd å lese denne boka. Det er ikke bare fordi det i formen bare delvis er en memoarbok men fordi den er skrevet på en uhøytidelig og nesten fleipete måte. Det må sies at dette er en svært personlig bok som neppe kan legges ut for å være historisk korrekte i alle detaljer. Her blandes det med tidspunkter og begivenheter, men alt dette er fortalt slik vi forstår hovedpersonen selv så det – og sikkert vil huske det i etterkant. Og da tilgir vi så gjerne at årstall går hulter til bulter og at han ikke akkurat har skrevet en akademisk og korrekt historie over norsk teaterliv og teaterpolitikk på 1970-tallet.

Først og fremst får du et bilde av et menneske som er sterkt knyttet til sine røtter, til småbruket oppe i Nordfjord, og som setter utfordringer og naturopplevelser høyt. Her er Nordmarka, høye fjelltopper og torskefiske i fjorden sentralt. Men også Afrikas savanner og Grønlands isøde. Han er i sitt ess ute i sjøen med en fiskestang.

For en bok! For et liv!