Kjartan Fløgstad: Magdalenfjorden. Gyldendal Norsk Forlag 2014 303 s.
Kjartan Fløgstad har skrevet en utrolig frodig bok. Den er helt særegen i måten han blander fiksjon med virkelighet. Bare måten han framstiller stoffet på er et kapitel for seg. Det er lekende, dels rabulistisk og fylt av usannsynligheter og overdrivelser. Vi kommer nærmest til å tenke på en slags magisk realisme.
Den historiske spenvidden i hans roman er stor. Den går fra begynnelsen av det forrige århundret fram til vår tid. En dyp fjord, Lovra, ikke ulikt hans eget hjemsted Sauda, står sentralt. Hovedvekten er lagt på Spania og tiden før og under den annen verdenskrig. Sentralt i handlingen står tre kvinneskikkelser hvorav en av dem, ballerinaen Marina med de mange dekknavnene allerede har vekket slik interesse at hun har fått en bok om sitt liv på norsk. Hun var en avgjørende spion på tyskernes side under sluttkampene ved Narvik i 1940. Men var hun overbevist nazist? Fløgstad heller til en enda mer utspekulert teori, hun opptrådte på vegne av Stalin som på den tiden var i allianse med Hitler og ikke ønsket vestlig nærvær av troppestyrker så tett innpå grensen.
Slik fortsetter det. Den ene fantasisk historien etter den andre folder seg ut. Norske rederier er sterkt med i handlingen, Fløgstad tar ingenting for å skildre hvordan fortjenstemulighetene drev rederne til å ha kjempeprofitt på krigen, gjerne med å levere til begge krigførende parter samtidig. Med de uhyrlige kostnader det medførte av tapte liv.
Slik fortsetter det. Unge konservative her hjemme på tidlig 1960-tall får seg også sine spark gjennom å tilstrebe opphøyethet og en ønsket plassering i Europas åndselite. Tildigere kulturminister Langslet går ikke fri.
Mye vekt er lagt på etterkrigstiden. Her raljerer Fløgstad i beste ‘Snowdon‘-stil over hvordan amerikanerne gjennom CIA finansierte vest-europeiske kulturorganisasjoner, presse og andre i sin heseblesende opptatthet av å bekjempe kommunismen.
Det siste er til de grader dokumentert gjennom dokumentar- og fiksjonslitteratur her hjemme, til og med spillefilm. Men det er oppfriskende at vi stadig minnes om dette, eksempelvis at AUF så sent som i 1969 var fanget i CIA’s garn.
Herlig lesning. Det er en frodig bok med mye sirkus til kulisser. Men også mye ubehagelig sannhet. Du vil ha en fornøyelig stund ved å lese den.
