Gert Nygårdshaug: Nøkkelmakeren. Juritzen forlag 2014, 250 s.
Frodighet og fantasi tilsatt en dose metafysikk og godt anrettet mat med årgangsvin preger bøkene til Gert Nygårdshaug. Enten det er krim eller romaner har visse ting en tendens til å gå igjen.
I årets bok Nøkkelmakeren parrer han det med en humoristisk snert og politisk alvor. De som leter etter en rettlinjet episk forteling kan som regel lete forgjeves i Gert Nygårdhaugs verden. Her går det i uforklarlige fenomener og tidligere tiders okkulte grever midt mellom geneverdrammene og de velduftende kjøttgrytene.
Mening i det han skriver om går igjen i hans omsorg for miljøet og naturen vår, samt ikke minst i dagspolitiske begivenheter (gjerne svakt kamuflert som her). Over det hele ligger en duft av god mat og utmerket vin, eller genever og hveteøl som her i denne boka.
I år kommer han med en bok med samme personer og forsåvidt samme tema som han har skrevet om før i Klokkemakeren fra et par år tilbake. Vi er tilbake i den samme lille landsbyen som kanskje ligger et sted ‘midt i Europa’ hvor på en måte tiden står stille og menneskene der lever uten kav og mas og uforstyrret av tidens stress. Det er en småby i harmoni med seg selv lar forfatteren oss vite gjennom den mystiske nøkkelmakeren som dukker opp fra åkeren. Men boka er på ingen måte noen fortsettelsesroman.
Klokker og urverk har preget livet til den pensjonerte urmakeren i byen. Han har begynt å få rare syner og andre rundt ham kan også berette om merkverdige opplevelser. Dette fører ham til å filosofere over Tiden og hvilken dimensjon vi befinner oss i, at det ikke er noen begynnelse og avslutning på Tiden og at det som er for-tid også er fram-tid, det vil si nå-tid.
Her er mye likt i de samme filosofiske problemstillingene som i den forrige boka. Denne gangen opptrer også Vår Store Allierte på arenaen og de siste sidene er en lett omskriving av begivenheter internasjonalt den siste tiden hvor internett og avsløring av hemmelige dokumenter er sentralt.
Det dramatiske høydepunktet på bokas siste sider – som jeg syntes ble noe flatt og uforløst – forteller kanskje noe om at Nygårdshaug ser for seg også en tredje versjon av det samme temaet med de samme menneskene i den samme landsbyen.
Det er morsomt å lese Nygårdshaug. Hans fantasi er uten grenser og han makter å lage virkelige små perler, som her i enkelte scener fra landsbylivet. Hans stadige matretter og den lune stemningen rundt det samme vertshusbordet får leseren til å føle seg vel. Som vi grøsser når Vår Store Allierte gjør sin entre trampende gjennom åkeren.
