Oslo Kammermusikkfestival 2012 Universitetets Aula 11.8. «FROM RUSSIA WITH LOVE» Prokofiev: Klaversonate nr. 4 i c-moll op. 29, Prokofiev: Sonate for cello og klaver op. 119, Rachmaninov: Klaver- stykker, Sjostakovitsj: Klavertrio nr. 2, Roland Pöntinen, Truls Mørk, Håvard Gimse, Arve Tellefsen
Ingen James Bond på kammermusikkfestivalen men et program viet russiske musikk – uten Tsjaikovskij.
Prokofiev var såvidt vi vet ingen hestemann. Hans bi- og fri-tonale verk med krasse dissonerende akkorder er snarere musikk laget for maskinalderen og var perfekt som film-musikk tilpasset den sosiale realisme og oppbyggingen av det sosialistiske samfunnet i datidens Sovjet.
Men hesten kom til å spille en ikke liten rolle i framføringen av hans cellosonate. For noen takter ut i spillet måtte cellist Truls Mørk melde pass, hans fiolinbue var en vase av hestehår og noe fortsatt spill var umulig.
Her kom den erfarne roen og rutinen fram. Noen få ord til publikum, så gikk cellist og pianist ut for et øyeblikk og kom så tilbake med en spillbar bue, ‘får håpe den holder‘, uttrykte cellisten tilsynelatende rolig. Og begynte forfra igjen. Imponerende!
Slike uhell skal jo aldri skje, og vi synes alvorlig talt synd på fabrikanten. Men en svært erfaren utøver reddet situasjonen og hans ro gjorde sitt til at hestens markering av en Prokofiev-sonate fort ble en glemt sak.
Prokofiev rådde grunnen før pause. Først med en passe vill og rå framføring av hans fjerde klaversonate spilt av Roland Pöntinen, dernest med cellosonaten, som vi for ettertiden vil huske som ‘Equus‘ (heste)-sonaten.
Vi må bare gjenta, slikt er imponerende! Et uhell som dette er mer enn nok til å ta luven og motet fra de aller fleste. Men å holde konsentrasjonen og intensiteten oppe i en slik situasjon fortjener de sterkeste superlativer.
Håvard Gimse framførte Rachmaninovs kjente ciss-moll preludium som låt kraftfullt og sterkt mellom Aulaens marmor-vegger.
Kveldens høydepunkt – musikalsk sett – var utvilsomt framføringen av den annonserte trioen av Arensky som viste seg å være Sjostakovitsj’ andre trio. Denne trioen fra 1944 er et av de mest uttrykksfulle verkene til Sjostakovitsj, ikke minst for sistesatsens makabre ‘døds’dans som låner sterkt fra jødisk musikk. Verket er preget av sin tid, blandt annet av vitnesbyrdene som begynte å komme fram fra konsentrasjonsleirenes helvette og de lidelsene jødene var gått gjennom.
Det er sjelden vi føler grunn til stående applaus, mer her var det absolutt på sin plass!
