Det grøsser nedover ryggen på deg da de skjærende iskalde tonene som skal skildre kulde-helvettet i Antarktis slår inn i deg.
Er det noen musikk som kan illustrere kulde, snø og is bedre, må det være den antarktiske symfonien til Vaughan Williams. Symfonien bygger på film-musikken til en spillefilm om kappløpet mellom Scott og Amundsen om å komme først til polpunktet i 1911-12. Komponisten brukte tonematerialet til denne symfonien.
Oslo Konserthus 7.12.2017 Karin Rehnqvist: “Att bryta isen” fra Arktis Arktis, Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 1, Ralph Vaughan Williams: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, Andrew Manze – dirigent, Isabelle van Keulen – fiolin, Mari Eriksmoen – sopran, Oslo Filharmoniske Kor (damer)
Effekten ble kraftig forsterket av lysbilder med dagbokkommentarer fra Scott og Amundsen. Med disse bildene og kommentarene kom dramatiske effekter fram, som hvordan Scott overså naturfolks – som eskimoenes – erfaringer med kulde og heller ville bruke motorkjøretøy og ponnier i stedet for hunder og klær av selskinn.
Det er heller ikke mangel på is og kulde i Karin Rehnqvists verk Att bryta isen fra Arktis Arktis fra 1999. Som tittelen indikerer dreier det seg om en isbryters kamp mot ismassene. Hun oppholdt seg en tid på en isbryter i det kalde nord. Vi hører isen nærmest skrape mot skipssida der isbryteren trenger seg fram.
Disse to verkene er intens musikk som holder på kuldegradene. Du fryser.
Varmer derimot gjorde Isabelle van Keulen i Prokofievs første fiolinkonsert fra 1915 – 23. Den lange tiden han brukte på å fullføre konserten skyldes hans egne reiser på denne tiden, fra USA til Paris og London og tilbake. Dette er et av de første store verkene fra hans hånd. Friskt, ungdommelig og ennå sterkt påvirket av senromantikk og sin lærer Rimskij-Korsakov. På denne tiden sto komponisten også for sterkt radikale og banebrytende verk, som Skyntisk suite og operaen Den flammende Engelen men også den rabulistiske Kjærligheten til de tre appelsiner. I denne fiolinkonserten som i den samtidige tredje klaverkonserten blir rabulisten Prokofiev svært publikumsvennlig, for å si det slik.
Tross hyppige innfall av modernistiske krasse partier, Isabelle van Keulen var sprelsk og levende og imponerte sterkt i disse partiene.
