Mo Yan: Frosker, Gyldendal 2013, 469 s.
Frosker er et ikke uvesentlig tema i Mo Yans siste bok på norsk, Frosker. Boka kom ut i 2009, dvs. tre år før den kinesiske forfatteren fortjent fikk Nobel-prisen i litteratur.
Men denne boka er helt forskjellig fra de to andre bøkene som er kommet på norsk, Døden og livet tar rotta på meg (2010) og Store bryster og brede hofter (2011). Der disse to bøkene, særlig den første, var frodige burleske fortellinger hvor fantasien ikke hadde noen grenser i sine surrealistiske skildringer, er årets bok langt forskjellig. Den er faktisk langt alvorligere, holdt i en nesten strengt bundet stil.
Mo Yan tar opp et tema som for ham og kineserne flest er alvorlig nok, myndighetens kampanje for barnebegrensning i verdens største og folkerikeste land. Et-barns politikken er noe forfatteren stadig minner om; at uten stans i Kinas eksplosive vekst i folketallet, vil det om kort tid ikke være plass til oss. Han minner stadig om dette i teksten sin med mer eller mindre offisielle sitater.
Likefullt er dette et tiltak som griper sterkt inn i den kinesiske folkesjelen og i landets tradisjoner og tenkesett. Det er ikke helt enkelt med et land som har flere tusen år på baken å uten videre ta steget over i en moderne tid og innse at flere barn ikke er mulig. Mo Yan lager så en fortelling hvor han setter fortellerens egen tante inn som hovedperson. Hun er i de første tiårene denne fortellingen finner sted en engel av en jordmor som hjelper barn til verden. Men da et-barnspolitikken for alvor slår gjennom blir hun en slags dødsengel som sørger for aborter der det måtte være nødvendig. Skildringen er spekket med dramatiske scener. Opp mot vår tid er det særlig den nye overklassen, korrupte partiledere og høyere byråkrater som får unngjelde.
Men helt uten surrealistiske vinklinger er heller ikke denne romanen fri for. Fortellingen er lagt opp slik at beretteren (forfatteren) ønsker å skrive et skuespill om sin tante. De siste hundre sidene er derfor lagt inn som et manus for et skuespill på ni scener. Også navnesettingen på alle fortellingens – og dramaets – mylder av personer er foretatt med et komisk skråblikk.
Da Mo Yan fikk Nobelprisen var det mange som kritiserte ham for å være en regimetro forfatter som ikke la seg ut med styresmaktene i Kina. Det er et synspunkt jeg har vanskelig for å forstå etter da å ha lest to bøker av ham. Denne tredje boka er heller ikke noen regimejattende bok. Han pisser ikke makthaverne oppetter ryggen. Selv om boka hans stadig refererer tilbake til offisielle doumenter om et-barnspolitikken, noe han ikke unnlater å gjøre oppmersom på at han støtter, er han likefullt besk og utleverende overfor lokale partiledere og byråkrater som setter griskhet og grådighet i forsetet.
