Jørn Lier Horst: Blindgang. Gyldendal forlag 2015, 381 s.
Jeg er av dem som holder Jørn Lier Horst for å skrive noe av det aller beste av kriminallitteratur her hjemme. Det er intet blod og gørr, fortvilelse og desperasjon i narko-rus eller anmasende biljakter. Her er det tvert imot det bildet som møter oss til daglig slik alle kan oppleve det.
Så har Jørn Lier Horst en fordel. Han har bakgrunn som kriminaletterforsker i Vestfold. Vi har lest om ham i noen av de sakene han har værrt involvert i som lovens lange arm, og det er ikke småtteri! Bøkene hans har også dette perspektivet: hvordan det arter seg fra en vanlig politimanns side, eller sidesporet VG-journalistens, hans datter Line har gjerne vært med i handlingen i de siste bøkene, også her.

Dessuten skriver han forbannet godt. Ikke bare at han forteller om en vanlig politimanns hverdag med den sure kaffen, de lange og resultatsløse møtene, de stadig repeterende og kjedelige rutinene, men han gir oss også et troverdig innblikk i hverdagen til helt enkle mennesker uten sportsbil og høy champagneføring. Dessuten gir han velplasserte små spark til den nye tids strebere og etatens jappifisering med de glattslikkete som kan seminarspråket. Men mest av alt: hvordan politiet kan kjøre seg helt fast ved å fastslå en bombesikker løsning helt fra starten av og stå i fare for å forårsake gedigne justismord og stor skade, noe begivenhetene i Bergen det siste halve året har vist.
Mye av det som driver bøkene hans er den enkle fortellerstilen. Han gjør det dagligdagse til spennende, selv små bagateller kan fenge og gjøres interessante. En detalj kan eksemplifisere dette. Hans datter Line går høygravid i niende måned mens faren farter rundt og skal løse ikke bare én men det viser seg, flere kriminalsaker underveis. Jeg fant at dette var et lite spenningsmoment i seg selv som lå dirrende under handlilngen og ga den et ekstra piff.
Dette forholdet legger han inn i bokas avslutning som han har mesterlig regissert.
I årets bok beveger vi oss inn i en sak som da handlingen starter har stått i stampe i lang tid. Sentralt her står hva man finner i gamle staselige Vestfoldhus – og hvilken geskjeft som kan ligge bak slik rikdom. Her trekkes vi i retning av å memorere i gamle Bach-baner (husker han?) og dette gjør selve plottet så altfor mer troverdig i Høyre/Fr.p.-fylket framfor noen.
Alt i alt, en fulltreffer av en bok, sommerens krim!