Fyrverkeri fra Armenia

Den Norske Ballett & Opera Bjørvika 8.3.2013 Prokofjev: Løytnant Kijé – suite for orkester, Klaverkonsert nr. 3 i C-dur op. 26, Symfoni nr. 7 i c-moll op. 131, Operaorkestret, Nareh Arghamanyan – klaver, dirigent: Kirill Karabits

På kvinnedagen slo en 24 år gammel armensk jente til med et klaverspill som du omtrent ikke opplever maken til. Merk deg navnet Nareh Arghamanyan en gang for alle for dette vil vi høre mange ganger i tiårene som kommer. Hun er rett og slett en sensasjon.

Hun hadde valgt seg Prokofievs tredje klaverkonsert denne kvelden. Selv om dette er kanskje komponistens mest populære klaverkonsert av de fem han kommponerte, er det på langt nær den letteste å framføre. Snarere tvert imot, den er til de grader komplisert og teknisk sett nesten uoverkommelig.

Mens han i sine to første klaverkonserter ennå var inne i det senromantiske tonespråket frigjør han seg her helt på begynnelsen av 1920-tallet og står fram som det han i første rekke er kjent for: tette dissonanser, rytmisk komplekse strukturer og diabolske’  stål-og-betong‘ eksplosjoner. Imponerende var utøverens framføring. Vi satt slik til at vi hadde god sikt til pianistens hender og fingre. De føk i perioder som trommestikkler over tangentene med alle ti fingre maksimalt utstrakt for dynamisk spill i oktaver. Nesten vanvittig!

Prokofiev skrev konserten for å ha noe å framføre på sine konserter i storbyene i USA og Europa på denne tiden. Han var kjent som en fremragende virtuos. Senere gjorde en utøver som Svjatoslav Richter denne konserten til et av sine varemerker som Martha Argerich i nyere tid. De som hørte Gershwin i annensatsen, har helt rett. Den amerikanske komponisten måtte sikkert ha hørt denne konserten før han senere komponerte sin Rhapsody in Blue og plukket opp effekten med glissando-klarinetten som starter hans berømte komposisjon.

Det er også et annet særtrekk ved denne konserten: orkester og klaver er likestilte. Istedet for å utelukke akkompagnere utøveren spiller orkesteret en mer selvstendig rolle.

Rent ut sagt: dette var et vanvittig fyrverkeri i en framføring av et nytt stjerneskudd fra Armenia og med et operaorkester som til de grader var på hugget og viste en langt annen spenst enn i den heller smålunkne innledningen av Løytnant Kijé – suiten.

Når det første er snakk om ungdom som ikke er så kjente i Norge kommer vi heller ikke utenom den ukrainske dirigenten Kirill Karabits. Ennå i tredveårene viser han samme takter som den kommende sjefsdirigenten i Oslo, Vasily Petrenko. Et lunt smil, en åpenhet og vilje til å kommunisere. 

Vi kan ikke unngå å trekke fram Petrenko, fordi et trekk sammenfaller: deres tiltrekning til Prokofievs musikk. På denne konserten spilte Operaorkesteret endog den samme symfonien som Petrenko lot framføre i Oslo Konserthus for bare få uker siden. Men det låt klart anerledes i Bjørvikas lune og varmre akustikk enn det gjorde i Oslo Konserthus.

Konserten med unge Nareh Arghamanyan sammenfalt med kvinnedagen åttende mars. En virkelig kraftfull markering!