Oslo kammermusikkfestival Karpedammen 13.8.2005 Jan Garbarek Group
Det var ikke rent lite folk som hadde strømmet til Akershus Festning i går for å høre Jan Garbarek og hans musikere. En halv time før konserten var det rett og slett prakket av tilskuere på plenen foran dammen og scenen, noe de nesten uendenlige køene til vinutsalget ga tydelig beskjed om. For en utendørskonsert i Karpedammen har fasiliteter og fordeler en slipper eksempelvis på Valle-Hovin eller andre utendørsarenaer. Her kan en kjøpe øl og vin med ordentlige glass til. Best av alt: det er ingen stressa og bryske vakter som ransaker deg og opptrer som de er next-to-God. Men liflige og søte dufter fornemmer vi likevel….
Vi måtte gni oss i øynene. Riktignok er dette et arrangement i regi av Oslo Kammermusikkfestival. Det er ikke Oslo Jazzfestival, som det gjerne kunne ha vært. Men Garbarek og hans folk presenterte et program som ga mer uttrykk for jazzimprovisasjoner enn vi har hørt ham siden tiden på Club 7. Men det sto da også også Oslo Kammermusikkfestival med tydelig skrift på hver side av scenen. For den som kunne være i tvil.
Garbarek opptrådte uten Hilliard Ensemble slik han gjorde siste gang han gjestet kammermusikkfestivalen på en konsert i Karpedammen i 2001. Denne gangen var det musikere på bass, slagverk og brett som ledsaget ham, en sammensetning som inviterte til improvisasjoner og lek med toner. Så fikk vi også Harald Sæverud servert, hans Rondo Amoroso fikk en mer enn kompetent versjon av bandet og dannet også grunnlag for Eberhard Webers lange improvisasjoner på bass. Men kanskje mest imponerende var det når Rainer Brüninghaus bygde hele vegger av klang i partier som i sitt grandiose velde kunne bringe assosiasjoner til Wagner.
Det er mange år siden at Garbarek offisielt har forlatt jazzverdenen til fordel for en musikk som man rett og slett kan si er hans egen – sånn garbarek som ungdommen sier når vi spør dem – en fusjon av middelalderkoraler, folkemusikk fra all verdens kanter, klassiske biter – som Sæverud på denne konserten! – og rett og slett jazz. For det lar seg ikke nekte at det som styrte improviasjonene over eksempelvis Sæveruds i utgangspunktet noe spinkle toner var en fritt anrettet improvisasjon med en ledig og sprelsk jazzfot i full vigør.
De to timene i Karpedammen startet da sola såvidt var dukket ned under horisonten og avsluttet i mørkeste august-natt. Garbarek og hans gruppe valgte å presentere heller få nummer, til gjengjeld kunne de være av opptil en halv times varighet. Settingen var den beste, publikum trivdes og stemningen var på topp. Det var mange som hadde benyttet anledningen til å høre en av Norges mest profilerte musikere når han opptrådte her hjemme.
