John le Carre: Den evige gartneren, Cappelen 2001, 457 s.
John le Carré på sitt beste – men dette er ingen bok i forrykende spion- og agentstil. Her er vi inne i diplomatmiljø i en handling som ikke får noen lykkelig slutt. Men når man tenker litt etter, forsøker forfatteren å si noe om det han skriver artikler om disse dager – vårt eget ansvar for de forferdelige tingene som skjer og som vi så altfor lett putter inn i båsen terrorisme for å unngå ta ansvar for egne synder.
For syndebukken i le Carrés siste bok er de multinasjonale konsernene, i dette tilfelle legemiddelindustrien som knyttes tett opp til regjeringer og politikere i deres stilltiende godkjenning av utplyndringen av den tredje verden.
Tross sin spenning og økende kurve når det gjelder å få opp intensiteten i handlingen er forfatteren temmelig klar. Her er det mye grums. Og den ligger hos oss selv. Vi må ikke søke etter skyldnerne i bortgjemte fjellhuler i fjerntliggende land i den tredje verden, men midt i oss selv. På kontorene i de multinasjonale konsernene hvor ledestjernen er stadig høyere avkastning og fortjeneste, det som man før i tiden karakteriserte som profitt og utbytting.
Kort fortalt handler hans siste roman om en lett forsoffen britisk diplomat i Kenya som opplever at hans langt yngre og svært idealistiske kone blir drept i noe som tilsynelatende kan se ut som et ‘vanlig’ drap fra omstreifende bander. Men jo tettere le Carre borrer i materialet går det etterhvert opp for oss at dette er en historie av langt større dimensjoner.
Det verste: den kunne like gjerne være sann, noe forfatteren røper med oppramsing av endel faktiske hendelser i sluttordet.
Les denne boka og ta deg en stille ettertanke!
