Øyvind Thorsen: Sportsidioten, Gyldendal 1998, 232 s.
Det er reneste Aukrust-takter over Øyvind Thorsen når han beskriver vårt folks sportsidioti og våre tiders hysteriske dyrking av sportsheltene. Det er humør, farge og god ironi av Thorsens beskriving av ‘han som har sett alt av sport på TV’.
Dette er en bok som neppe kan ergre noen. Men mange vil den more. Om det finnes alvor et sted, må det være mellom linjene. Thorsen mener nok kanskje at det blir vel mye sport på TV og i avisene. Men la oss for all del ikke ta dette på alvor. Skjemtet og humoren er denne bokas sterke side. Og la det bli med det.
Thorsen har valgt den kåserende nesten muntlige formen. Som høytlesing tror vi også denne boka kan fungere godt.
Vi følger det hele stort sett fra sofakroken hvor Gunnar Sverre Skjermstad, blant venner kalt “TV-skjermen”, lever sitt liv etter det olympiske motto ‘en enkel sjel i et satt legeme’ og ikke utsetter seg for kameraters mas så lenge det er sport på TV. ‘Hysj!’, sier sportsidion da vi kommer på besøk, ‘ser du ikke at Finken kjører!’
Selvironi er en fremragende egenskap. Øyvind Thorsen turnerer sine personlige erfaringer fra sportslivet – særlig bedriftsfotballen – på herlig vis. ‘Vi kunne alle drevet det til noe stort i idrett, så sant vi ikke gjorde det’.
Det eneste vi savnet i demme herlige boken var illustrasjonene. Det er mulig man er blitt bortskjemt med Aukrust herlige typegalleri gjennom årene, men likevel formelig skriker Thorsens tekstlige utleveringer etter en strek.
Det kunne gjøres noe med når de senere utgavene kommer. For vi er sikker på at denne boka trykkes opp – gang på gang.
