Georg Kreislers svarte verden

Forestill deg en elegant smørsanger som bredt smilende og med glimt i øyet fremfører tekster til fengende gladmusikk, på beste Jens Book-Jensen-vis. Forestill deg videre at det han synger om ikke er spesielt idyllisk – men snarere oppsiktsvekkende heslig og makabert. Der har du den østerrikske kabaretartisten, forfatteren og komponisten Georg Kreisler.

Han ble født i Wien i 1922. Tidlig ble musikken hans hovedinteresse, og han begynte også å utdanne seg til pianist. Men fordi han var jøde, måtte han etter Hitlers Anschluss flykte til USA sammen med sine foreldre. Kreisler hadde en fetter som var dreiebokforfatter i Hollywood, og etter hvert tok han selv til å arbeide med filmrelaterte prosjekter; dessuten laget han en del kabareter og revyer. Men amerikanerne forstod dårlig hans kyniske og svarte form for humor, så noen større suksess hadde han ikke med dette.

I 1955 vendte han tilbake til Østerrike, og gjorde seg raskt bemerket gjennom sine burleske og satiriske sangtekster – Everblacks, som han senere kalte dem. ”Overdrivelser og misforhold er selve komikkens vesen,” sier den engelske essayisten Charles Lamb. Hos Kreisler består misforholdet blant annet i kontrasten mellom den søtladne musikken og det groteske innholdet i tekstene. Språket hans er dessuten stappfullt av alskens klisjeer fra slagernes vidunderlige verden; og når dette blandes med vold og mord, blir virkningen ikke sjelden frapperende. Det er mer enn vrient å gjendikte Kreislers elleville tysk – og tekstene hans må dessuten absolutt høres sunget av mesteren selv, alene på papiret får de langtfra samme effekt, iallfall ikke i oversettelse. Men la meg likevel gjøre et forsøk, slik at leseren kan få en viss idé om arten av denne poesien:

Skatt, det er nydelig vær i dag,
slett ikke innevær;
så la oss gå ut i solen i lag,
ut til de vårgrønne trær!
Hver eneste yngling i riket
spaserer i dag med sin pike
og bringer en matpakke med –
skatt, jeg har fått en idé:

Se, været egner seg ypperlig nå
til dueforgiftning i parken!
For trærne er grønne og himmelen blå,
så la oss forgifte no’n duer i parken!
Ja, la oss forlate vår stue
og begge forgifte en due,
hva er bedre tidkort når vår dekker marken
enn dueforgiftning i parken?

Skatt, løp og kjøp arsenikken,
den giften er meget probat.
Og inn i litt brød skal vi stikke’n
og strø den for duer som mat.
Men først må vi jage vekk spurvene, du,
for ellers vil de i neste nu
ha spist opp hvert eneste plukk
før de stakkars duene får frem et sukk.

Ja våren, ja våren, ja våren er her,
så la oss forgifte no’n duer i parken!
Hva passer vel bedre i slikt et vær
enn dueforgiftning i parken?
Han Hans drar gjerne med Malin,
for hu Malin har kjøpt zyankali’n,
og hånd i hånd går de på marken
til dueforgiftning i parken…
Og ta også med noe godt til våre jeksler –
men pass så du ikke forveksler!
La oss forgifte no’n duer i parken!

Denne sangen, ”Taubenvergiften im Park”, er faktisk nokså snill til Kreisler å være, men typisk for hans metode. Det begynner søtt og uskyldig, à la ”- Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé”; og så plutselig, uten overgang, kommer det noe faenskap. Hvis en eller annen hadde gjort noe lignende i Norge i dag, ville det kanskje ha vakt en smule oppsikt – men det ville ikke ha ført til de samme avskyreaksjonene som i etterkrigstidens bigotte Østerrike. Kreislers dikt ble betegnet som både syke og umoralske, og i den statlige radioen nektet man å spille låtene hans, den slags var virkelig ikke noe å by publikum. Kreisler var en utekkelig idyllknuser og fredsforstyrrer som man overhodet ikke ville vite av; han valgte da også snart å igjen forlate ”hjemlandet”, og har senere for det meste bodd i Tyskland og Sveits.
Jeg begikk strengt tatt en blunder da jeg innledningsvis kalte ham østerriker, for i 1943 ble han amerikansk statsborger – og har vært det siden. I et ”Åpent brev til Wien” datert 1996 kommer han inn på årsakene til dette: ”I året 1945, etter krigens slutt, ble de østerrikerne som i 1938 var blitt tyskere automatisk igjen østerrikere, men dette gjaldt kun borgere som hadde oppholdt seg innenlands under nazitiden. De som med fare for sitt liv hadde flyktet til utlandet, blant dem altså jeg, fikk ikke sitt østerrikske statsborgerskap tilbake. Jeg forhørte meg nøye: Ettersom jeg ikke var nazist og ovenikjøpet hadde greid å flykte fra nazistene, måtte jeg spesielt søke om igjen å få bli østerriksk statsborger, og De vil kanskje forstå at dette ikke virket særlig forlokkende på meg. Tanken på å be om statsborgerskap i landet jeg vokste opp i, byr meg dypt imot.” Videre i brevet heter det at han gjennom mer enn førti år har møtt all tenkelig motstand og negativitet fra østerrikske kulturmyndigheters side. Riktignok fikk han noen få tilbud om bokutgivelse fra østerrikske forlag, og ved et par anledninger ble han innbudt til å delta i TV-programmer – men hver gang grep diverse koryfeer inn og sørget for å få forhindret dette! Sannelig, Kreislers provokatoriske kraft må ha vært anselig!

I motsetning til tyskerne tok østerrikerne som kjent aldri noe offentlig oppgjør med sin rolle som Hitlers medløpere under krigen. Lenge hersket det en pen og pyntelig fortielseskultur i Østerrike, det var mye det ikke skulle snakkes om; innen det konservative etablissementet lengtet man nostalgisk tilbake til det habsburgske dobbeltmonarkiets glanstid… I dette klimaet var det ikke omkostningsfritt å være rabulist, flere enn Kreisler fikk oppleve både æreskjelling og det som i praksis var statlig sensur. Eksempelvis hadde Thomas Bernhard (1931 – 89) store problemer med å få oppført teaterstykkene sine i Wien selv etter at han var blitt en internasjonalt høyt anerkjent forfatter – Bernhard rørte rett og slett ved for mange ømme punkter hos sine pirrelige landsmenn, og fra kritikerhold ble bøkene hans nedlatende karakterisert som ”lasarett-litteratur”. Kreisler og Bernhard er vidt forskjellige som kunstnere, men har visse fellestrekk: Også Bernhard var i sitt forfatterskap opptatt av østerrikernes unnfallenhet og skinnhellighet, samt det han betraktet som deres ”fortsatte fascisme” i etterkrigstiden.

En rekke av Kreislers sangtekster er i høy grad politiske, men han sluttet seg aldri til noen bestemt politisk gruppering, han har gjennom hele sin karriere vært en partiløs opposisjonell som har avlevert spark og stikk i de fleste retninger. Hyklere får gjennomgå – enten de er røde eller blå! Muligens kan man si at det ikke nødvendigvis er så mye ”nytt” å finne hos denne dikteren; han betjener seg ofte av velprøvde ironiske og humoristiske virkemidler. Men på grunn av den herlige og spesielle måten han foredrar tekstene sine på, har han likevel slagkraft så det holder, og mange av hans Everblacks er satiriske fulltreffere.

Georg Kreisler har siden 1992 levd og virket i Basel og er i dag en tilårskommen herre på flere og åtti, men still going strong; de siste årene har han blant annet moret sine mange fans med ”Viser fra dødsleiet”… Han har ikke bare skrevet dikt og musikk, det foreligger også romaner, noveller og essays fra hans produktive penn. I den tysktalende verden er han en stor kjendis, men her på berget så vidt jeg kan se fullstendig ukjent, i hvert fall har det ikke lykkes meg å finne en eneste omtale av ham i norske leksika og litteraturhistorier. Donnerwetter! Dét er et misforhold det burde rettes på.