Verdi: Requiem
Renée Fleming – sopran, Olga Borodina – mezzo, Andrea Bocelli – tenor, Ildebrando D’Arcangelo – baryton, Kirov-operaens orkester og kor, dir.: Valery Gergiev Philips 468 079-2
Verdi-året bringer oss også slike innspillinger som dette. Helt åpenbart har plateselskapet samlet de beste – les mest salgbare – kreftene for å utgi Verdis kanskje mest framførte verk. I tillegg legger de også litt mystisme i det, hva slags budskap Verdi hadde med sin dødsmesse og hvilke overnaturlig krefter det muligens er som styrer Gergiev når han tar fatt i Verdi.
La det bli med det. For det er ikke tvil om at denne innspillingen er en av årets flotteste. Og det er et ruvende monument når vi skal oppsummere hva som har skjedd i dette Verdi-året.
Etter at Kirov-teaterets leder Valerij Gergiev fra og med denne sesongen fikk fast plass ved Metropolitan-operaen i New York, har mye av hans virksomhet forøvrig blitt trappet noe ned. Det har gått ut over den omfattene reisevirksomheten med Kirov-teaterets ensemble Europa rundt – London, Paris og Rotterdam er de som har fått lide mest – men her foreligger to CD’er med Verdi spilt inn i Art Hallows-kirken i Londn i juli i fjor som nok vil stille tørsten for de fleste.
Gergiev er vår tids mest spennende dirigent. Han fikk ensemblet ved det gamle og ærverdige Mariinskij-teateret (Kirov-ensemblet) bokstavelig talt opp av gjørmen. På kort tid ble det det nye Russlands mest navngjetne ensemble, og det satte ærverdige Bolsjoi fullstendig i skyggen. Hemmeligheten til Gergiev var den absolutt ukompromissløse holdningen han hadde til musikken og framføringen. Her betø kvaliteten alt, tid og kostnader kom i annen rekke. Han slet seg bokstavelig talt fullstendig ut, sto på døgnet rundt, og den måten han gjennomførte de omfattende turneene på skapte stor beundring også utover det opplagte strabasiøse slitet som var forbundet med dem.
Her så verden en dirigent som var mindre opptatt av seg selv og sole seg i offentlighetens flomlys slik uvanen dessverre er blitt for de fleste av tilstaverende kaliber. Han skydde intervjuer, brukte heller sin tid på prøver og gikk til de grader opp i jobben at de fysiske knekkene måtte komme. Men dette har ikke gått nevneverdig utover hans vitale aktivitet. Mellom oppdragene i New York og Rotterdam, hvor han fortsatt er sjefsdirigent, holder han fremdeles kustus og hånd over Kirov-teateret hvor han er øverste kunstneriske leder. Til sommeren vil dette ensemblet reise Europa rundt. Men fra russisk opera som de fleste knapt har hørt om, Rimskij-Korsakov, Tsjaikovskijs nesten uspillelige operaer, Prokofievs samlete og Glinka, er det nå Verdi og litt Richard Strauss og Wagner som står på spilleplanen.
De vil framføre Sjebnens makt på La Scala i Milano og La traviata, Salome og Das Rheingold samt Rekviemet i Baden-Baden. I Salzburg opptrer de med Sjostakovitsj’ Lady Macbeth fra Mzensk. I Madrid vil de nå i mai framføre Krig og fred. Gergiev vil dirigere Otello i Glyndebourne i juli. Ja, har man anledning bør man stikke over til Berwald-hallen i Stockhom i disse dager. Der vil han dirigereSveriges Radios Symfoniorkester i utdrag fra Berlioz’ Romeo og Julie. Listen er lang, og neste år vil han lede framføringen av Kirov-teaterets oppsetning av Krig og fred på Metropolitan.
Gergiev blir møtt med entusisme overalt. Superlativene er enorme. Tross de nesten umenneskelige kravene han setter virker det som om han eier en magisk kraft overfor sangere og utøvere. Galina Gorchakova ville sannsynligvis vært en verdensstjerne helt i den udiskutable toppen hvis hun ikke hadde valgt å stadig vekk vende tilbake til Kirov-teateret. Det er her hun finner ro ‘blant likesinnete’ og kunstnerisk ‘utfordring’. Tross en gasje det knapt går an å leve av.
Denne utgivelsen er bemerkelsesverdig av flere grunner. For første gang framtrer (det noen vil si er et oppblåst tenorvidunder) Andrea Bocellisammen med andre utøvere av profesjonell standard. Her har han ikke anledning til å gjemme seg bak mikrofoner og allslags gimmick. Overfor en ukompromissløs Gergiev kan man ikke skjule seg. Men i Offertorio kan det ikke fornektes at opptaksmikrofonene har stått atskillig nærmere ham enn barytonen Ildebrando D’Arcangelo. Uten forkleinelse, for han gjør en utmerket innsats.
La oss si det med en gang. Han er ikke den største tenoren verden har sett og sammenliknet med Pavarottis over tredve år gamle innspilling av dette verket, blir han blek. Men han gjør en god og svært akseptabel innsats. Det er betryggende å høre stemmen hans uten den uvanen tre-tenorene hadde (og han dessverre har fulgt opp) med å vræle for mye. Her glir han pent inn i selskapet med de øvrige fremragende solistene som også følger Verdi og Gergievydmykt og ikke stikker seg fram. Heller lar de musikken og budskapet stå fram.
Fremragende innsats fra Renée Fleming, Olga Borodina og Ildebrando D’Arcangelo gjør dette til en sterkt minnesrik innspilling. Men tross disse er det innsatsen til Gergiev og hans ledelse av kor og orkester fra Kirov-teateret som er innspillingens fremste styrke. Han skaper en helhet ut av verket.
Dermed står han fram med en innspilling av Verdis rekviem som nesten kan gjøre krav på å bli historisk. I hvert fall er den en merkestein i Verdi-året. Du kan ikke unnlate å høre den!
