Ganske raskt fant jeg at dette var utrolig fengslende lesing. Dette er en nyttig og viktig bok. Ikke bare fordi den gir et bilde – og en beskrivelse av de politiske dilemmaene en av Norges viktigste politikere på 1900-tallet gjennomgikk i løpet av sitt lange politiske liv. Men også i det større perspektivet: når du leser om det som foregikk får du et mye klarere bilde foran deg for hvordan dagens storpolitikk finner sted, hvordan Putin og dagens Russland opptrer, og hva som er tankegangen bak deres opplegg, rett og slett de som er oppdratt i og har arvet Sovjet-systemets tunge arv.
Dette er ikke bare partihistorie, Arbeiderpartiets forhistorie som Komintern-parti etter den russiske revolusjon, det er også uhyre nyttig informasjon om hele 1900-tallet og faktisk helt fram til i dag vi stilles overfor.
Eirik Wig Sundvall: Gerhardsens valg – Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen, Gyldendal 2016, 282 s.
Undertegnede satt selv på galleriet i Folkets Hus i Oslo da Gerhardsen holdt sitt brennende oppgjør med Haakon Lie i 1967. Den intense stemmen har borret seg inn i meg som minne for alltid. Men dette var også et oppgjør med røtter helt tilbake til deres ungdom og deres engasjement for verdensrevolusjonen og sosialismen. Boka slutter med dette intermezzoet.
Beretningen innledes med Gerhardsens besøk i Sovjet i 1920. Her var han medlem av den norske Komintern-delegasjonen. Inntrykkene var enorme: entusiastiske folkemasser med viftende faner og Internasjonalen avsunget møtte dem med sin brennende tro på at sosialismens skulle og kunne bygges.
Arbeiderpartiet ble ikke medlem av Komintern så lenge. Forskjellige spørsmål gjorde at splittelse uvergelig oppsto. Dette forsterket seg med rettsforfølgelsen på 1930-tallet og ikke minst Stalin/Hitler-pakten. Senere kom den kalde krigen og Sovjets overtakelse av så å si hele Øst-Europa. Men sporene fra 1920 har i alle år gått igjen. Sympatien for Sovjet og sosialismen der har ligget latent og dypt i Arbeiderpartiet i alle år.
For ikke så mange år siden var det nærmest en motesak for overfrelste Unge Høyre-gutter å «bevise» Arbeidertpartiets «kommunisme» ved å trekke fram dets fortid. Denne boka er ikke noe slikt. Den er nøktern og nøye historisk og legger vekt på å følge i hovedsak Einar Gerhardsen gjennom mange tiår. Men det er også lagt inn en pendant, Sigurd Evensmo, som i mange år var Arbeiderbladets kulturredaktør. Her får vi historien belyst fra et annet ståsted. Og som et tredje: Haakon Lie som var minst like rødglødende som Gerhardsen i sin ungdom.
Eirik Wig Sundvall er historiker men også en god skribent.
I det hele tatt er dette en bok som gir solid historie og god forståelse. Den anbefales så absolutt!
