Jan Guillou: Madame Terror, 418 s. Piratforlaget 2006
Jan Guillous spenningshelt kommandørkaptein Carl Gustaf Hamilton gjenoppstår på bokhimmelen etter nærmere ti år i eksil i California der han har levd under beskyttelse av FBI, ettersøkt av svenske myndigheter for flere mord i hjemlandet.
Det var noen år siden siste Hamilton-bok med en kort etterskrift hvor forfatteren forklarte hvorfor det ikke kom flere Hamilton-bøker, den største boksuksessen i nordisk historie. Denne forutsetningen synes å være brudt for i denne nye boka opptrer Hamilton i en ny setting og i en ny rolle. Denne gangen leder han et angrep på Israels formodentlig svake sjømilitære krefter – for å bryte innesperringen av Gaza – som øverstkommanderende på en palestinsk ubåt (!). Jan Guillou vever Hamilton inn i en rolle hvor det er helt tydelig at han bruker romanskikkelsen som påskudd til et oppgjør med storpolitikken.
I sine forrige Hamilton-bøker var det det svenske spionasjeuvesenet, det vi da kjente som Sipo her hjemme, som fikk unngjelde. I ti bøker lot han det gå utover stort og smått og helst brunt og blått i svensk politikk. Det var ingen hemmelighet at ideen til disse bøkene var et resultat av at Jan Guillou selv, som kritisk journalist, måtte sone fengselsstraff fordi han offentliggjorde de mest ‘hemmelige’ sider av denne spionasjeorganisasjonen rettet mot samfunnets egne borgere for deres meninger og oppfatninger. Han fikk, for å si det slik, lang tid på å grunne på sitt tenkte komplott den tiden han satt inne.
Det er også et tankekors at man i et vestlig demokrati fengsler forfattere og journalister for det de skriver. Sverige har heller ikke gjort opp for seg for den virksomheten som disse vestlige ‘Stasi’-institusjonene drev, slik som det skjeddet i Norge etter Lundkommisjonens rapport. Ikke rart at den svenske offentligheten, særlig sosialdemokratiet, fikk seg noen solide venstre med Jan Guillous bøker.
Hva det var som fikk Jan Guillou til å hente fram sin gamle helt fra eksil er det derfor ikke mye å gruble over. De faktiske begivenheter rundt oss – og den fortvilelse de fleste av oss føler – har helt opplagt foranlediget forfatteren til å skrive en bok som dette. Det er sikkert at han måtte ha påbegynt den før Israels barbariske nedslakting av sivilbefolkningen på Gaza og i Libanon startet i sommer, men på Gaza var de jo tidlig ute med sin utsulting av befolkningen og apartheid-politikk. Det minste en forfatter som har hjertet på rett sted kan gjøre er å skrive – og det har Jan Guillou gjort på sin måte.
Det er her virkeligheten synes å blande seg opp i fiksjonen. Flere steder slår det oss at mye av det som skrives om i en bok som foreligger i vår hånd, faktisk finner sted i disse dager. Rumsfeld – i boka Rummy – går av. Republikanerne mister flertallet i Kongressen og Condoleezza Rice har stø kurs mot presidentvalget, i boka om et år, i virkeligheten to år.
Dessuten rystes vi mens vi leser denne boka, av nyhetene om israelernes massakre av kvinner og barn i Gaza, en såkalt ‘teknisk misforståelse’ i følge israelerne. Virkeligheten har av og til en viss evne til å blande seg opp i fiksjonen.
Dette gjør denne boka farlig aktuell i den forstand at det Jan Guillou skriver om i dag lett kan bli virkelighet over natta. Dessuten sjonglerer han med begrepet ‘terror’. Er det riktig å stille seg i spissen for det enkelte opplever som ‘terror’? Boka har en enkel forklaring på dette. Hamilton og Mouna Husseini blir helter for en hel verden og ender opp som den nye tids Che Guevara.
Det er likefullt ingen god bok han har skrevet. Altfor tydelig er det å merke at han rystes over de virkelige begivenhetene, av Israels rå framferd og amerikanernes stilltiende godkjennelse av den, og dette setter sitt preg på stoffet. Særlig virker det slik at tanken – eller drømmen – om en bedre verden og et fredelig midt-Østen blir så sterk at han i sin fiksjon konstruerer begivenheter som virker himmelropende usannsynlige. Noen ganger kan han falle i fellen ved å bli drømmesyk virkelighetsfjern på en måte som gjør at handlingen i denne fortellingen får seg sine alvorlige brister. Innimellom, særlig mot slutten, kan det minne om en slags guttebok.
Men andre ganger er han sylskarp, hånende og kvass. Kjente politikere i verden får sitt pass påskrevet, særlig herrene Bush og Rumsfeld får en heller ublid behandling for sin religiøse fundamentalisme og stupide cowboy-tenking. Jens Stoltenberg og den norske regjeringen opptrer over flere sider, og det er ikke måte på hvordan Jan Guillou roser dem. Men så er jo også Jan Sverre Bottolfsen Guillou halvt norsk og som mange tidligere ml’ere ikke akkurat ublid overfor vår tids sosialdemokrati.
Boka har latt seg starte med atomubåten Kursks forlis for tre år siden. Det kom fram her at russerne var i besittelse av en overlegen undervannsteknologi. Boka bryter også mot tidligere Hamilton-bøker. Svensk handling – og politikere – er ute av frågan og forfatterens alter ego, Erik Ponti, er ikke med i det hele tatt.
Likevel er det ikke Carl Gustaf Hamilton som er hovedpersonen i handlingen. Det er derimot Mouna Husseini, hans palestinske ‘søster’ som har vært vevet inn i handlingen i flere av de tidligere bøkene. Nå opptrer hun som palestinsk øverstkommanderende i et prosjekt som startet på grunnlag av det Yassir Arafat etterlot seg av midler. De brukes til å kjøpe inn en topp moderne russisk undervannsbåt, fullstendig overlegen all vestlig teknologi. Hamilton opptrer som det han i virkeligheten er, eller var, svensk ubåtkaptein.
Derfor blir tegningen av ex-ml’eren heller noe vag, bare glimtvis trenger vi inn til personen. Mer legges vekt på å beskrive hva Mouna Husseini foretar seg, og den amerikanske utenriksminister Condoleezza Riceopptrer også tilsvarende på arenaen i et betydelig antall sider.
Jan Guillou skriver imponerende om ubåter. Hans tekniske kunnskap og det han måtte ha ervervet seg, er faktisk mer enn imponerende. For å skape sitt plott konstruere han også teknologi som visstnok ikke eksisterer – ennå (men vær sikker, vi vil få se den!).
Vi skulle bare så gjerne ønske at det ville gå som Jan Guillou skriver om. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen ny Hamilton-bok av samme støpning som de ti foregående er ikke dette. Virkeligheten er blitt for grusom og barbarisk og slik Jan Guillou vever den inn i handlingen med faktiske begivenheter hver time rundt oss er det faktisk vanskelig å koble helt ut og lese dette som en fiction, som en spennings-fortelling. Spenningsmomentet er der helt til siste side og aksen den dreier seg om er, greier USA og cowboyene i Washington og få has på ubåten?
Artig var det å stifte et nytt bekjentskap med vår gamle helt Hamilton. De siste sidene er formet slik at det ikke vil bli noen overraskelse om vi møter ham igjen i en eller annen ny setting, ubehagelig virkelighetsnær, blandet inn i storpolitikkens verden. Eller som vi faktisk leser indirekte, han vender tilbake til Sverige frikjent for sine handlinger av medisinske grunner. Alder er ingen hindring. Det er ti år til han blir seksti. Og Sverige er mer fristende enn før. Det har de siste ukenes skandaler vist.
