Oslo Konserthus 21.5.2015 Mozart: Sinfonia concertante, Mahler: Symfoni nr 5, Oslo-filharmonien, Vasily Petrenko – dirigent, Vilde Frang – fiolin, Maxim Rysanov – bratsj
Vilde Frang besøkte hjembyen sin med en heidundrande framføring av Mozarts Sinfonia concertante, sammen med russiske Maxim Rysanov. De to har åpenbart spilt sammen før, ikke minst dette verket. Det lot seg ikke skjule.
Framføringen går etter vår mening inn som noe av det fremste av konsertopplevelser vi har hatt med Oslo-filharmonien. De to utøverne sto usedvanlig godt til hverandre og det var rett og slett en nytelse å følge dem i dette rike overskuddet av en Mozart-konsert. Komponisten var selv en fremragende utøver på bratsj, noe som gjenspeiler seg i denne konserten. Her står de to instrumentene likestilt og det var en fryd å oppleve særlig Rysaneks mange løp for slikt er ikke altfor vanlig å oppleve på en bratsj.
Med en konsert med et slikt navn sier det seg selv hva den er lagt opp til: som en duell og et løp mellom to likeverdige instrumenter. Flott utført av den unge Berlin-bosatte Oslo-fiolinisten!
Vi har fulgt henne helt siden de helt unge tenårene på Barrratt-Dues Musikkinstitutt og senere skritt for skritt inn i den helt stor karrieren, blant annet i samspill med Anne-Sophie Mutter. I dag tilhører hun den absolutte eliten blandt fiolinutøvere i verden. Hun vil gi oss mange rike stunder i årene som kommer og derfor var dette gjensynet med henne svært velkomment!
Dette var en konsertkveld med de store kontrastene. Fra Mozarts elskverdige musikk ble vi etter pause ført inn i Mahlers verden. Hans femte symfoni er den mest spilte av hans ialt elleve symfonier (her regner vi med sangsyklusen Das Lied von der Erde). Symfonien ble skrevet helt i begynnelsen av 1900-tallet i en periode av sitt liv hvor han inngikk ekteskap med unge Alma – og dermed nedla forbud mot at hun fortsatt skulle komponere, det skulle bare være én komponist i familien! Den lykkelige stemningen preger hele verket, i særdeleshet den praktfulle Adagiettoen som er Mahlers mest kjente musikkstykke, skrevet etter sigende.som en hyllest til Alma.
Men framføringen av denne symfonien ga oss noe langt mer enn dette: en kraftig, energisk og gnistrende framføring hvor det virkelig dirret. I denne symfonien får Oslo-filharmoniens sterke messingseksjon virkelig full anledning til å utfolde seg. Her flesket de til i all sin velde og avsluttet det hele med noe som rett og slett var en gledens seiershymne!
Oslo-filharmonien er i sannhet et virkelig Mahler-orkester. Det er i senromantisk musikk som dette at de for skikkelig alvor får vist seg fram for hva de er. Med CD-innspillingene av Mahlersymfonier med Mariss Jansons, nr. 1, 7 og 9 for Simax, og med den sjette med Saraste har de fra før av markert seg sterkt som et Mahler-orkester i fremste rekke. Nå bidrar den nye sjefsdirigenten Vasily Petrenko ytterligere med å forsterke dette.I denne sesongen har vi opplevd at han har ledet framføringer av den tiende symfonien og altså i går den femte.
Joda, de er et Mahler-orkester av rang, noe denne kvelden på kraftig vist understreket.
