Sæverud; Peer Gynt suite 1 &2, Sinfonia Dolorosa, Galdreslåtten, Kjempeviseslåtten
Stavanger Symfoniorkester
dir.: Alexander Dmitriev (BIS CD 762)
Vi har gjennom noen måneder latt oss fortelle av fremmedlandske tidsskrifter at Stavanger Symfoniorkester skulle ha gjort en fremragende innspilling av noen av Søveruds mest kjente orkesterverk. Forlengst skulle vi ha omtalt denne CD’en, men årsakene til denne sene tilblivelsen skyldes ikke oss.
Hva trodde vi så da vi fant ord på grensen av det helt glitrende i ellers konservative britiske musikkblader om denne innspillingen? Jo, 1 – briter er høflige. 2 – De kjenner ikke så godt til Sæverud, 3 – de gjør det av ydmykhet overfor et navn som Frans Brüggen, orkesterets sjefsdirigent for ‘før 1830-talls musikk’ og utvilsomt en internasjonal respektert størrelse, og 4 – Stavanger ligger ikke så langt fra England.
Vi var jo fullstendig på det rene med at Stavanger Symfoniorkester har nådd framifrå langt – og at deres tolkninger av Haydn og Beethoven under Frans Brüggen utvilsomt hadde noe i seg. På sine årlige gjesteopptredener i hovedstaden og Universitetet Aula spilte de så feiende wiener-klassisisme at Mariss Jansons og de mer verdensberømte Oslo-filharmonikerne tre steinkast lenger bort, hørtes ut som rene sidrumpete sinker når de skulle framføre samme type musikk.
Vi har altså ikke hatt problemer med å se på SSO som kanskje landets fremste når det gjelder en spesiell type musikk – en betegnelse man i og for seg skal være forsiktig med, like lite som OFO bør kalles Norges beste symfoniorkester. Og vi tilskrev denne suksessen nederlenderen Frans Brüggen.
Men det har alltid hengt en eim av tidligere tiders triste ettermiddager på NRK og Stavanger-ensemblet over sørvest-landets symfoniorkester. Vi har likesom ikke fått oss til å forstå at vi ikke lenger skriver seksti-tall og kjedelig salongmusikk. Nå er vi inne i de utfordrende nitti-årene med oljeøkonomi, sponsorer og betydelige statlige overføringer – samt et norsk musikkliv som i over et desennium har skummet fløten av de store investeringene som ble gjort på 70-tallet i å bygge opp musikkhøyskolene og utdanne høyt kvalifiserte musikere.
For det er her vi står, plantet i vår tid med et eksepsjonelt dyktig orkester, spenstig i utførelsen og velklingende i spill. De mestrer langt mer enn sin Schubert og Haydn. Dette viser disse innspillingene. Grammophone og andre har ikke latt falle sin ord av vanlig britisk høflighet. Denne CD-en fortjener fullt ut den internasjonale oppmerksomheten den allerede har fått.
Det skyldes ikke bare en svensk herre ved navn Bahr og hans eksepsjonelt strenge krav til opptaksteknikk og gjengivelse (BIS-sound’et). Her har vi utvilsomt et symfoniorkester som ved siden av Oslo-filharmonikerne er i ferd med for alvor å gjøre seg kjent internasjonalt.
Endelig har vi fått en patent og oppdatert innspilling av Sæveruds Peer Gynt-musikk. Det er lenge siden andre norske symfoniorkestre har gjort denne og det som finnes av tidligere velvillige Kulturrådmidler brukt til innspillinger av dette verket, blekner fullstendig mot det som nå foreligger.
Det var først og fremst det spenstige klangbildet og den rene lyden som slo meg. Sæveruds musikk er fandenivoldsk, han beveger seg i store sprang og skiftinger, men han sløser heller ikke med virkemidlene. Her er intet melodiøst kliss eller nasjonalromantisk epos. Bare hør på hans Fa’ens femsteg (for en tittel!): dette er Vestlandsfanden som titter fram, spøkefull, grov, uberegnlig. Eller hans salmeliknende hymner og sanger, så fjernt fra det sentimentale som det går an å komme. Jeg ser også at Sæveruds musikk har hatt en ikke liten betydning for musikken som Schnittke skrev til Neumeiers ballet førti år senere.
Sinfonia Dolorosa foreligger i en tidligere innspilling med Bergens- filharmonikerne. Det er som å høre en ny synfoni. Der vi tidligere trodde at Sæveruds orkestrering med vilje var gjort tynn og på grensen mot det minimale, ser vi nå at dette skyldes enten orkester eller tidens innskrenkete opptaksmuligheter, sannsynligvis en kombinasjon av begge. ForSSO holder symfonien et et rytmisk men fulltonende grep. Det er for enkelt å skylde på teknikken, det har også noe med musikernes og orkesterets kvalitet å gjøre.
Ikke sagt at Bergens-filharmonikerne spiller dårlig eller har gjort en dårlig tidligere innspiling. Bare at Stavanger-symfonikerne gjør en forbannet dyktig versjon av samme verket! De befinner seg i en helt annen divisjon. Her gleder vi oss til å høre mer av Sæveruds symfonier.
Galdreslåtten og Kjempeviseslåtten finnes i innspillinger med Per Dreier og Royal Philharmonic Orchestra. I orkestral tyngde når ikke SSO opp mot denne, selvfølgelig ikke. Men SSO er på hjemmebane, noe RPO i hvert fall ikke er, og dette hører vi på det nærværende spillet.
Vi må få lov til å bruke superlativet glimrende for denne innspillingen. Nå er det ikke vår oppgave å filosofere over at landets fire største byer har hvert sitt store symfoniorkester, men at bare to av dem har offisiell nasjonal status – og at også størrelsene på de statlige overføringene blir tilsvarende. Vi får imidlertid våre tanker rundt en slik ordning, og bare antyder forsiktig at det bør vel finnes visse typer stimuleringsordninger fra det offentlige som kan fange opp slike klare kvalitetsframganger som eksempelvis SSO står for.
Eller mener politikere og bryåkrater at så lenge musikerne mottar statlige overføringer og tilhører offentlige pensjonsordninger, gjør de bare jobben sin når de attpåtil spiller fremragende musikk!
Vi fristes til å filosofere over dette, for i Stavanger sitter kulturfiendene med Fr.p. i spissen med den politiske makt, noe som har ført til den ene kulturslakten etter den andre de siste månedene. Foreløpig har de ikke turt å gå løs på SSO, noe de heller ikke kan direkte. Men det er under et år til neste Stortingsvalg og slik framferd vi opplever i Stavanger og Bergen fra populistene for tiden lover ikke godt hvis Jagland fortsatt ikke får sving på sin husbygging.
Det nærmeste omlandet til Stavanger Symfoniorkester er nå tatt av kommunens lettbente demagoger, og fjernet undre henvisning til eldreomsorg og andre påtrengende oppgaver. Disse geriatriske påfunn er på lang sikt med på å undergrave den posisjon SSO nå har. Hva hadde orkesteret vært uten et aktiv miljø for eksempelvis ny musikk? Hva hadde musikerne fått utrettet hvis de ikke også kunne ha pustehull og dyktiggjøre seg gjennom ensembler og kammermusikk?
Eller mener man at symfoniorkestrene helt og holdent skal være et ansvar for sponsorer og publikum? Der stiller SSO for tiden sterkt – med en utrolig publikumsoppslutning (landet beste!) og særlig god kontakt med ungdommen (hvor ofte savner vi dem i Oslo Konserthus!). Blanke oljekroner er det heller ikke mangel på.
Men denne suksessen er bare et resultat av flere desenniers investeringer. Det er her det offentlige med sine utskjelte overføringer har dratt lasset og fremsynte politikere allerede på 70-tallet har sådd spiren for hva SSO er i dag. Slikt må vi ikke glemme midt oppe i suksessen.
Men du må sikre deg denne CD’en. Den er allerede referanseinnspillingen for Sæveruds Peer Gynt -musikk. Og det burde være grunn alene.
Vi gleder oss til å høre mer av Stavanger Symfoniorkester og Sæverud!
