Gnistret

Bjørvika 22.11.2011 Johannes Brahms Akademisk festouverture i d-moll op. 80, Dobbelkonsert for fiolin og cello i a-moll op. 102, Symfoni nr. 2 i D-dur op. 73, Operaorkesteret, Karen Gomyo – fiolin, Christian Poltéra – cello, musikalsk ledelse: John Helmer Fiore

Det gnistret i samspillet mellom fiolinisten Karen Gomyo og cellisten Christian Poltéra. Dobbeltkonserten til Brahms er ikke all verdens enkleste verk å framføre. Det kreves høy konsentrasjon og oppmerksomhet fra de to solistene for å gjennomføre et slikt verk. Det å ‘treffe’ riktig betinger et nært samarbeid og at utøverne kjenner hverandre svært godt.

Kjæresteparet må antas å kjenne hverandre svært godt. Det viste de ved at de skapte store øyeblikk. Med en klar rollefordeling: cello’en som den brummende majestetiske og fiolinen som den ydmykt hviskende. Fra det øyeblikk helt i starten av førstesatsen hvor Poltéra tok mektig tak i introduksjonen og Gomyo noen takter senere la seg pent inn med knapt hørbare toner langt oppe i registeret opplevde vi en vandring i Brahms’ verden som rett og slett var betagende og fortryllende.

Det kan ikke sies om andre deler av denne konserten. Vi savnet innlevelse og spenning i såvel Brahms-ouverturen som symfonien. Den kraftfulle veivingen til Fiore til tross, med unntak av en triumferende sistesats ble den andre symfonien ingen stor opplevelse. Nå er det kanskje å si at Brahms heller ikke byr på all verdens mest spennende musikk, sin tonerikdom til tross. Det blir lett noe tvungent og – akademisk – over hans musikk. I sammenlikning med samtidige Bruckner ser vi hvordan det dramatiske spennet blir borte.

Det var også kanskje noe av dette som preget musikerne i Operaorkesteret i går. Litt for lite glød og temperament. Dette orkesteret er det tredje faste i Norge med en besetning på over hundre, men det må fortsatt finne seg i å være et orkester nummer tre i forhold til de to andre i Oslo og Bergen. Vi ser det til og med helt ned til de små detaljene i forhold til et annet orkester vi hører svært ofte, som på forberedelsene, viljen til å være ut til fingerspissene perfekt.

Men to solister som kjenner hverandre ut og inn fikk det til å gnistre og funkle i denne mørke novemberkvelden. Slikt gleder!

Det er ikke bare solistene som lyser opp. Vi blir alltid i godt humør av et besøk i nasjonens nye storstue. Som konsertlokale er det uovertruffent. Praktfull akustikk og en innbydende varm lyssetting som ikke blender deg eller opererer med store mørke hull som vi opplever andre steder. Vi gleder oss fortsatt over å ha fått et slikt sted og sitringen tar tak i oss ennå flere år etter åpningen.