Oslo Konserthus 6.1.2009 Nyttårskonsert – Enescu: Rumensk rapsodi, Grieg: Lyrisk suite med sanger – Gjætergutt, Solveigs sang fra Peer Gynt, Gangar, Jeg elsker dig, Notturno, Solveigs vuggevise, Troldtog, Bernstein: Candide: Ouverture, Glitter and be gay fra Candide, Richard Strauss: Suite fra Rosenkavaleren , Oslo-Filharmonien, dir.: Eivind Gullberg-Jensen, Kjerstin Avemo: sopran
Det er nesten som det er en slags magi i dette: diriger en nyttårskonsert med Oslo-filharmonien og ha ditt opphav et steds på Vestlandet og du er sikret et navn som verdensdirigent!
Nå skal vi jo ikke påstå at det er en direkte sammenheng mellom nyttårskonsertene i Oslo og verdenskarriere som dirigent, men vi må jo ha grunn til å undres. Særlig når Vestlandet er en annen fellesnevner. Arild Remmereit er forlengst trygt plassert i det øverste sjiktet, i særdeles grad etter hans innhopp for Riccardo Muti på La Scala. Og nå er altså turen kommet til Stord-gutten Eivind Gullberg-Jensen.
I Frankrike har han fått et oppnavn som tilsier at han kan høste godt av en popularitet på linje med en rockestjerne. Faktisk har han vært et av de helt store navnene og fikk seg et tilnavn som rockedirigent og Le Grand Style, noe som skyldtes at han en gang opptrådte i rocka skjorte da han dirigerte på fransk TV, i følge ham selv.
Breddfull av sjarm er han imidlertid. Det fikk han vist på denne nyttårskonserten.
Nyttårskonsertene er populære. Det ble vist i går. Fullsatt med folk og gledelig nok, et litt annet og større konsertpublikum enn det vanlige. Folk vil gjerne markere det nye året med en konsertbegivenhet som dette. Sikkert er det at nyttårstradisjonen fra Musikverein i Wien gir store og positive utslag her hjemme.
Men noe typisk wiener-schwung ble det langt fra i går. Utenom et par tilløp til Baron Ochs-valser under Richard Strauss’ Rosenkavaleren-suite var det mer varme puster fra puszta’en og beinhard koloratur som satte sitt preg på denne konserten. For Enescus rumenske rapsodi er et virkelig forfriskende verk fra sprelske fele-partier til toner som minnet sterkt om ‘fetterne’ til Brahms og Dvorak, de slaviske dansene.
Klare kontrasten var Griegs kanskje mest kjente utdrag fra Lyriske Stykker, fire stykker fra hans op. 54 som er gitt orkestrering. Til denne konserten var det spritet opp med tre av Griegs mest populære – og forslitte – orkestersanger mellom de lyriske stykkene. Utvilsomt gjorde svenske Kjerstin Avemo umiddelbart og stort inntrykk med sin hvite kjole og lyse framtoning.
Et helt annet inntrykk gjorde hun i den vanvittige koloraturarien fra Candide. Til og med kjole hadde hun skiftet. Her var det ikke bare Glitter and Gay!
Rosenkavaleren er utvilsomt en av det forrige århundres store operaer. Mer enn noe annet er den et sødmefylt tidsbilde på at det gamle regimet med sine valser og dekadente adelsliv er i ferd med å forsvinne.
Inn i et nytt år med vårt fremste orkerster. Vi gleder oss!
