JS Bach: Goldbergvariasjonene BWV 988 i arrangement av Dmitrij Sitkovetsky
Julian Rachlin – fiolin, Nobuko Imai – bratsj, Mischa Maisky – cello
Deutsche Grammophon 00289 477 6378
Dette arrangementet er dedisert til den store pianisten Glen Gould, han som hentet Goldbergvariasjonene fram fra glemselen og gjorde store plateinnspillinger og konsertutførelser av verket på 1950-tallet. Det er likesom at man ikke helt har troen på at dette arrangementet helt står av seg selv.
Det er store muligheter for at arrangøren hørte nettopp det som undertegnete hørte: dette gedigne verket gjør seg absolutt best for det det er skrevet for, cembalo. Glen Gould spilte det riktignok for klaver, men forskjellen her blir minimal – i alle fall sammenliknet med de tre strykeinstrumentene.
For en ny farge og rytmikk innføres og jeg er ikke helt sikker på at verket fortjener det. Der klaveret (cembaloen) var korthugget og presis, blir det anerledes med strykeinstrumentene. De eier ikke samme evne til rytmiske løp og korthuggete fraser, derimot har strykeinstrumentene evnen til å trekke de enkelte tonene ut, gi de klang og melodi. Og jeg er ikke så helt sikker på at fader Bach hadde akkurat det i tankene da han skrev det.
Uvilkårllig blir det å sammenlikne med den store klaverutøveren Glen Gould når en hører dette. Noe hjelper det selvsagt med partiene med pizzicatto. Men men kan selvfølgelig ikke fingerknipse hele verket i samtlige 80 minutter igjennom. Det er når buen kommer inn at verket endrer karakter.
Utførelsen til de tre utøverne er imidlertid eksellent. Til tider er det en fryd å høre dem, det er nesten så Glen Gould helt forsvinner. I variasjon XXVI lekes det sprelsk fra alle tre. Her er det stort!
Men verket kan ikke bedra seg selv. Det er Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner vi hører og er verden gått helt av skaftene eller blitt helt ellevill hvis man mener at det er helt i orden å tukle med den gamle mester på denne måten?
For Bach er Bach. Det er tross alt han som gjør at dette prosjektet ikke eblir helt mislykket. For det er Goldbergvariasjonene du hører – ene og alene. Og det er grunn nok til å sette på CD’en.
Goldbergvariasjonene er uansett et stort verk. Det tåler godt dette arrangementet. Men jeg mener det gjør seg absolutt best i original!
