Berthold Goldschmidt:
Cellokonsert, Yo-Yo Ma, Orchestre Symphonique de Montréal dir.: Charles Dutoit
Klarinettkonsert, Sabine Meyer, Orchester der Komischen Oper Berlin dir.: Yakov Kreizberg
Fiolinkonsert, Chantal Juilett , Philharmonia Orchestra dir.: Berthold Goldschmidt Decca Entartete Musik 455 586-2
Dette er den tredje CD-utgivelsen av musikk av Berthold Goldschmidt i Deccas Entartete Musik-serie. Den første var innspillingen av operaen Der gewaltige Hahnrei, som ikke bare startet suksessen med denne serien, men som også førte til at verden ble oppmerksom på den da nesten 90 årige komponisten som i mer enn seksti år hadde levet nesten i det anonyme i London og hvis musikk forlengst var gått i glemmeboka.
Hva som skjedde videre er et moderne eventyr. Ikke bare ble denne operaen en suksess såvel på CD, som på operascener verden rundt. Man kan trygt slå fast at uten CD-suksessen med denne operaen – den lå som ‘bestselger’ i London på de klassiske ti-på-topp listene, som opera fra dette århundret! – ville neppe Deccas Entartete Musikk– konsept få det omfanget det har i dag.
Goldschmidt ble selve symbolet på Tysklands dårlige samvittighet. Han ble æresgjest ved festukene i Berlin, forbundspresidenten lot ham sitte ved sin side og hyllet ham i sin åpningstale. Andre av hans ‘glemte’ komposisjoner så dagens lys.
Man kan uten å ta for sterkt i hevde at han vil stå fram som et av århundrets betydeligste operakomponister, bare med grunnlag i Der gewaltige Hahnrei. Det rytmisk ekspressive drivet i denne musikken viser at Goldschmidt eide en utrolig evne til å forene det vokale uttrykket med musikk og tekst. Man merker tydelig forskjellen når han skal forsøke å holde seg bare til det instrumentale, slik vi får demonstrert på den forrige CD’en hans, The Goldschmidt Album.
På mange måter symbolet på den glemte førkrigsgenerasjonen, den som Hitler og nazistene sendte ut i eksil og som siden ble glemt. Sånn sett ble de ikke bare rammet av nazistenes banbulle som kunstnere som skapte ‘degenerert’ (entartet) musikk og kunst, de ble også symboler på ofrene for modernismen når krigen var over og Hitler nedkjempet. Goldschmidtkom aldri til ordet i etterkrigstiden. Hans andre opera Beatrice Centi ble bestilt av BBC, men aldri oppført før tyskerne skulle rette opp for sine synder bare for få år siden.
Mer interessante musikkpersonligheter som Boulez, Nono og Stockhausen kom til å dominere i tiårene etter krigen. Goldschmidt ble glemt. Ingen ville høre hans tonale tredve-talls musikk. Den var gått av moten, for å si det slik.
I stedet ble han en forgrunnsfigur i Storbritannia på andre måter. Han var med på å bygge opp operafestspillene i Glyndebourne og spilte en ikke liten rolle i å dra i gang Edinburg-festspillene. Han ble fast dirigent for BBC og introduserte særlig musikk fra dette århundret til lytterne. Han ledet urframføringen av Mahlers tiende symfoni og samarbeidet også med Deryll Cooke om ferdigstillelsen av partituret.
Så var han plutslig verdensberømt i en alder av litt over nitti. På Komische Oper gikk hans Gewaltige Hahnrei for fulle hus. Han ga sitt navn til Deccas Entartete Musik– konsept, og opplevde at musikkverdenen ville høre hans musikk igjen. Under over alle undre skjedde: han begynte å komponere igjen og det vitnesbyrdet han la etter seg viste at han ikke bare var livskraftig nok som 90-åring. Hans komposisjoner fra de siste årene har en utrolig vitalitet i seg og kan i kvalitet virke atskillig mer oppegående enn mye av det han gjorde i sine ungdoms Berlin-år.
Han skulle følge plateopptak, lede konserter og være æresgjest rundt omkring. I tillegg startet han å skrive pånytt. Alle disse forpliktelsene førte til hektisk reisevirksomhet mellom Tyskland, Frankrike og London – og han døde høsten 1996 i en alder av 93. Han hadde nettopp vært til stede med opptakene til Ute Lempers kabaré-CD hvor også en sang av ham er med.
Disse tre konsertene var en følge av hans engasjementer med BBC på 50-tallet. De ble alle skrevet for oppførelser gjennom BBC. Cellokonserten bygger på tidligere arbeider fra hans Berlin-år og fiolinkonserten har en delvis variant i hans concertino fra de siste årene. Men i utgangspunktet er dette originale verk.
Fiolinkonserten er den mest interessante på utgivelsen. Opptaket er fra 1994 og det er komponisten selv som dirigerer. Han kom til å få stor interesse for den franske fiolinisten Chantal Julliet, noe som kan dokumenteres på The Goldschmidt Album.
Det er i denne konserten at han klarest får får uttrykt den nærmest syngende ekspressive stilen som preger hans vokalverk. Den er blitt mye spilt de siste årene, og det er i første rekke Chantal Juillet som har stått for framførelsene. Det er et stykke gjennomført godt musikk vi blir presentert for. Jeg gjenkjenner umiddelbart noen av de elementene fra Der gewaltige Hahnrei som har gjort hans musikk så populær: det intense fortellende preget som følger musikken fra start til begynnelse, effektivt i scenedramatiske verk og her ganske vellykket forent med konsertformens variasjonsmuligheter.
Klarinettkonserten framstår som et mer lekende verk. Det er Sabine Meyer som er solist og hun kaster seg villig ut i hans dansepregete utfordringer. Annensatsen i denne konserten ble spilt under Goldschmidts begravelse.
Cellokonseren er et mer betydelig verk som vi nok må regne med vil inngå i standard- litteraturen for cello og orkester fra dette århundret. Her er det Yo-Yo Ma som gir en eksellent tolkning av konserten. Igjen er det Goldschmidts evne til å forene en utadvendt ekspressiv musikkstil med et bærende tema som gjør dette til svært interessant musikk.
Denne CD-utgivelsen vil gå inn som en av de mer betydelige i Entartete Musik-serien. Den gir et klart bedre bilde av Goldschmidt som allsidig komponist enn hans forrige album. Slik sett stiger det fram et musikalsk portrett av en av århundrets viktigste musikkprofiler som har utrettet langt mer enn å skrive Der gewaltige Hahnrei.
