Haydn: Symfonier nr. 98, 99 og 104, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons Oslo Konserthus 27.3.1998
Det var kanskje folkemusikant han skulle vært, Mariss Jansons, om han ikke hadde valgt dirigent-banen. Hans overraskende innsats som sekkepipe-blåser i sistesatsen av framføringen av den siste av London-symfoniene, var mer enn overraskende. Med glød og engasjement blåste han i vei på det lille skalmeje-liknende instrumentet i sitt samspill med den ordinære sekkepipen (!), som om han aldri hadde gjort annet før.
Og det gliset han vendte opp mot musikerne etter endt innsats, var ubetalelig. Bare synd salen ikke fikk ta del i det.
Slik gjorde han framføringen av Haydn til noe mer enn en tradisjonell konsertopplevelse. Det var ikke bare sekkepipene og Mariss Jansons overraskende innsats fra scenen, men også alt det underfundige og morsomme som ligger i disse Haydn-symfoniene, som vi fikk oppleve.
Dermed satte orkester og dirigent sluttstrek for sitt Haydn-prosjekt som det tok et år å gjennomføre. Torsdag var en del av orkesteret i ilden med tre symfonier, og i går var det et femti-talls andre Ofo-musikere som tok for seg de tre siste symfoniene.
Om man kan kalle torsdagens ensemble for et A-lag, må gårsdagens få betegnelsen ‘stjernelag’. Det lille vi merket oss av kritiske ting på den første konserten, fant vi ikke grunn til å feste oss ved i går.
Først og fremst var det samspillet. Det er ikke helt enkelt å gå ned i format og mestre presist samspill – som Haydn legger opp til. Oslo-filharmonien har aldri fått noen stjerne for sin tolkning av wiener-klassikerne, men gårsdagens konsert lovet godt i så måte.
På den første konserten – med symfoniene 102, 96 og 101 – mente jeg orkesterstørrelsen ble kanskje noe for stor. Med nærmere 50 musikere til å framføre Haydn, kunne det skorte på presisjonen her og der. Særlig merket vi det i etterklangen, hvor orkesterets tyngre instrumentgrupper ble hengende alt for mye etter.
Noe av skylden for dette må de akkustiske forholdene i Oslo Konserthus ta på seg.
I går var det ennå flere musikere på podiet. Kanskje det var dette som skulle til for å rette opp de akkustiske hullene. Også andre fysiske inngrep var foretatt: paukene ble dekket på tre sider av plexiglass. Så låt de heller ikke så drønnende og dominerende som på torsdag. Også bassene spilte mer dempet og forsiktig og lot ikke all sin klangvelde flyte utover.
Da passet det ‘immer mehr perfekt’ og vi fikk servert oss Haydn som en virkelig musikalsk nytelse.
Men hvorfor lot du gliset ditt være forbeholdt for musikerne, Mariss?
