Sibelius: Kullervo
Kungliga Filharmonikerna (Stockholms-filharmonikerne), dir: Paavo Järvi
Randi Stene – sopran, Peter Mattei – tenor Estniske Nasjonale Mannskor Virgin Classics 7243 5 45292 2
Kullervo var det første verket som Jean Sibelius sto fram med overfor verden. Det er også hans eneste dramatiske musikkverk, hvis man tar unntak for all scenemusikken han senere kom til å skrive. Han kalte det først et ‘symfonisk dikt’, senere ‘symfoni’.
Det nesten 80 minutters lange dramatiske verket legger beslag på mannskor og solister. Teksten – og musikkens dramatiske forløp – hentet han fra det finske nasjonaleposet Kullervosom baserer seg på Kalevala-legenden.
Da han ledet urframføringen av verket i Helsinki i 1892 kan man trygt si at det ikke fantes noe nasjonalt musikkliv i Finland. Det var også temmelig unikt at Kalevala-legenden ble valgt i en kunstnerisk sammenheng. Uansett hvor man snur og vender på det, er det et faktum at dette plasserte Sibelius som en nasjonalistisk kunstner – han tok standpunkt og valgte et urfinsk motiv for å markere seg som tonekunstner.
Hva som senere fulgte er musikkhistorie. Men Kullervo er definitivt ikke den slags musikk som Sibelius senere erobret verden med. Det er en lang, komplisert og tildels møysommelig tenkt komposisjon som tydelig sliter med påvirkningen fra senromantiske storheter som Wagner og Bruckner. Han maktet ikke å forløse seg med et eget tonespråk slik han allerede senere på året gjorde med En Saga og slik Finlandia kom til kort tid etter.
Derfor har ikke Kullervo erobret samme plass i konsertsalene som det øvrige av Sibelius’ orkesterverk. Dermed ikke sagt at dette ikke er grandios musikk.
Stockholms-filharmonikerne og Paavo Järvi har med denne versjonen maktet å kle av noe av det svulstige med verket. Det oppleves renskåret og enkelt. Det finnes ikke så veldig mange andre innspillinger å sammenlikne med, men i forhold til Paavo Berglunds innspilling med Helsinki-filharmonikerne fra 1985, er det en himmelvid forskjell. Uttrykket er mye enklere, musikken får tale. Paavo Järvi foretrekker en ‘rett-fram’ tolkning, og utvilsomt står verket seg bedre med det.
Randi Stene og Peter Mattei ivaretar sangpartiene på denne innspillingen, og gir verket det dramatiske løftet som gjør at dette oppleves mer enn et symfonisk dikt. Likevel kan vi ikke styre oss for det noe melodramatiske poenget i at et mannskor skal skildre en helt tydelig samleie-scene. Det er dristig tenkt, men av og til undres man på om det ikke kunne være mulig å foreta inngrep i komponistens eiendom med en omlegging til soli-foredrag i slike scener.
Jeg beklager å måtte si det, men jeg synes ikke Randi Stenes mezzo-sopran helt holder det dramatiske spennet oppe i sine partier. Hennes tolkning blir for enkel, litt for mye buffo-preget.
Dette er ikke den Sibelius du skaffer deg hvis du ikke er kjent med den finske nasjonalkomponisten på forhånd. Men den er absolutt å anbefale hvis du ønsker å øke din forståelse av tonekunsten til Sibelius.
