Grei røverhistorie til sommervarmen

I 1184 stjeler en tyv en rekke gjenstander fra den historisk reelle al-Idrisi, kong Roger av Sicilias geograf. I vår tid får en ung amerikansk journalist i oppdrag av den bittelille lokalavisen sin, å skrive nekrolog over en professor ved det lokale universitetet. Professorens liv har selvsagt ikke en gang vært tilnærmelsesvis slik det har sett ut på overflaten. Dermed vikles vår mann inn i et mordmysterium. Dette setter ham i farlig nærkontakt med mystiske mennesker med sterk interesse for gamle alkymistiske antikviteter.

Slikt borger for god underholdning, og det får man også, i hvert fall i starten. Spesielt underholdende er kapitlene med tilbakeblikk som serveres innimellom hovedhistorien om journalisten. Fasman lar oss der bli kjent med antikvitetene gjennom å beskrive siste gang hver enkelt skiftet hender. Blant annet får vi stifte bekjentskap med en særdeles kynisk og høyst kompetent drapsmann med drøssevis av falske statsborgerskap og identiteter. Herlig! Fasman viser her også en slående detaljinnsikt i sosiale og kulturelle forhold i Sovjetunionen. Det hadde ikke gjort noe om han la hele handlingen dit.

Men tilbake hos vår mann lokaljournalisten taper historien seg dessverre litt etter en stund. Det blir helt enkelt et hakk for forutsigbart mot slutten, og samtidig ikke helt troverdig. På grunn av dette blir boken som helhet aldri noe mer enn lett sommerunderholdning. Den er slett ikke verst, men man sitter ikke igjen med gåsehud heller. Likevel er det helt klart håp for Fasman. Dette er tross alt debuten hans, og det er ikke tvil om at han har talent for å spinne røverhistorier. En bakgrunn som journalist både i U.S.A, England og Russland gir ham antagelig akkurat de kunnskapene som skal til for å lage gode thrillere med internasjonalt tilsnitt.

Det største problemet med teksten er for øvrig ikke Fasman skyld i. Oversetteren har nemlig gjort en heller slett jobb. Spesielt dialogene mellom amerikanere blir unaturlige i den norske språkdrakten. Mange av ordvalgene og løsningene er forstyrrende, og faktisk ikke så rent lite komiske. Hovedpersonen er en ung mann. Likevel greier oversetteren å legge uttrykk som for eksempel ”den gjengse fremmedkar” i munnen hans. Hvilken tjuetreåring ville si noe slikt? Dette høres ut som noe fra en hastverksoversettelse av en gammel cowboyfilm. 

På et annet punkt i historien snakker journalisten med en anonym mann i telefonen. Før denne fyren slenger på røret, kaller han hovedpersonen en ballegjøk. Hva i all verden er en ballegjøk? Pinlig blir det også når det stående uttrykket our neck of the woods, som kan oversettes med for eksempel våre trakter, blir til ”vår kant av skogen”. Oversetteren har ikke fått med seg at det egentlig ikke er noen skog involvert her. Teksten har alt for mange slike blemmer. Man lurer derfor på hvorfor forlaget ikke har gått mer nøye gjennom den før publisering. Her lukter det hastverk.