Alexander Zlatanos Ibsen: Gresk blod. Et nærbilde av Hellas, Dreyer forlag 2014, 248 s.
For en som er glad i Hellas og har noen av sine beste opplevelser fra de greske øyer, var denne boka ikke til å komme forbi. Jeg gledet meg til å lese mer om Hellas og den tragedien som har rammet landet de siste årene.
Men dessverre begynte det med et alvorlig feilskjær. Forfatteren er i dag rådgiver for Høyres stortingsgruppe og det virker som om den samme rettvinklingen som har rammet partiet Høyre kraftig i det siste, nemlig å la kartet bestemme terrenget eller la det man mener er politiske prinsipper bestemme retningen uten hensyn, som har vært bestemmende også for begynnelsen av denne boka.
For han starter sin beskrivelse av dagens greske tragedie med å legge all skyld for elendigheten på de som overtok i frie demokratiske valg etter det fascistiske miitærstyrets fall, nemlig det sosialdemokratiske PASOK og Andreas Papandreou i 1981. Her antyder forfatteren hva årsaken er til at alt gikk galt tredve år seinere, nemlig fagforeningene og sosiale refomer. Den frie foretaksomheten, næringslivets brave menn og kanskje en kvinne eller to, fikk ikke det handlingsrom de trengte for å gjøre Hellas til et rikt og velstående samfunn. I stedet sank det ned i omfattende korrupsjon og høy gjeld.
Det er ingen som betviler at det var råtne skudd også i PASOK – eller fortsatt er – men slik ensidighet i synspunktene har mange likhetstrekk med skylappene til dagens Erna Solberg-regjering og den elendighet de for tiden har påført seg selv.
Riktignok innrømmer forfatteren senere i boka at en slik argumentasjon er for lettvint og uhistorisk (!). Han peker på at det er nazi-partiet Gyllent daggry som har som postulat at elendigheten i dagens Hellas skyldes Papandreou i 1981. Derfor sitter jeg som leser dette igjen med en merkelig smak i munnen, for her oppfatter jeg at forfatteren først mener det ene – for at det skal passe inn i hans politisk-ideologiske syn – og senere innrømmer det motsatte, dvs. motsier seg selv.
Likevel er det her vi finner det som er av styrke i boka. Han er relativt grundig når han trekker historiske linjer. Han forklarer godt om nazipartiet Gyllent daggrys framgang, og dette er en styrke ved boka. Likeledes satte jeg stor pris på hans historiske fortellerevne og hvordan han setter de mange mytene i forbindelse med aktuelle hendelser i nåtid som i fortid. Ikke minst at han forsøker seg på et aldri så lite dykk i det man kan forstå med den greske folkesjelen og dermed bidra til å skape i hvert fall litt mer klarhet i dette. Som halvt norsk og halvt gresk er det verdifullt når han trekker fram forskjellene i mentalitet og holdninger hos de to folkene.
Det er åpenbart at når den unge Stortingsrådgiveren ikke er så opptatt av å fremme sine egne politiske åpenbaringer og dermed håpløst forsøke å få terreget til å likne kartet – en sykdom som for tiden ser ut til å ha rammet hardt i det partiet han er rådgiver for – kan dette skriftet bidra til en litt bedre forståelse av hva Hellas og grekere er, og hvordan den nåværende krisa lammer landet.
Men dermed sagt er det mye som savnes i denne boka.
