Oslo Konserthus 15.3.2001 Grieg: Holberg-suite, Piazolla: Aconcagua – konsert for bandoneon og orkester, Adios Nonino,
Ravel: Alborado del gracioso, Bolero Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck, Nestor Martconi – bandoneon, dansere fra Nasjonalballetten, kor.: Ib Andersen (Grieg), Sølvi Edvardsen (Bolero)
Denne konserten var viet dansen. Vi fikk koreograferte opptrinn med dansere fra Nasjonalballetten og musikk av den argentinske tangomesteren Piazolla. Det er fint med et slikt samarbeide mellom Nasjonalballetten og Oslo-filharmonien. Dansen ga musikken liv og spenning.
Orkesteret var forflyttet bakover og satt i radvis opppover, nesten som et storband. Foruten den akkustiske positive virkningen det ga, fikk vi også en smakfull lyssetting som forsterket opplevelsen.
Grieg som ballettkomponist, hvorfor ikke? Ib Andersens koreografi var opprinnelig laget for Festspillene i Bergen i 1993. Her i Oslo fikk balletten førstegangsframførelse.
Griegs Holberg-suite består av fem satser. Ib Andersens koreografi var moderne men klassisk basert. 12 av Nasjonalballettens dansere deltok i en koreografi som vekselvis viste samdans med tre par med enkelte sekvenser med solopartier og dette inneholdt partiet med kompliserte og spennende og visuelt vakre løft. Pardansen ble i hovedsak utført med sikkerhet og eleganse. Seks kvinnelige dansere hadde partier hvor koreografien var noe enklere med formasjonsdanser og noe preg av folkedans. Partier var lette og luftige med en rekke sprang.
I enkelte sekvenser virket det som om noen av danserne ikke hadde alle trinnene helt inne og en fikk inntrykk av det var litt til hinder for utfoldelsen at scenen var så grunn.
Bolero var koreografert av Sølvi Edvardsen, et bestillingsverk av Oslo-filharmonien. Ravels musikk er opprinnelig skrevet som ballett. Stykket begynner med at Pia Elton entrer spenstig og kraftfullt scenen iført dypt rødlilla åpent skjørt med kø. Til tross for at Ravels musikk har en suggererende stigende rytmisk karakter gir ikke dette helt gjenklang i koreografien med en stor del av enkle trinn. Det blir mye repetisjoner av koreografien og det dansante utvikler seg ikke. Så følger en sekvens med samdans med Christer Tornell og deler av dette er spenstig og kraftfullt. Men så mister det nerve. Patrick King entrer scenen og vi får en ny samdans som går over i en kamp mellom de to mennene, en spennende kraftfull sekvens med oppfinnsomme møter og kast. Mot slutten samles de i en form for pas-de-trois som dels fanger opp musikkens stiging til klimaks men mester ikke den utløsende eksplosjonen.
Disse to dansesekvensene åpnet og avsluttet programmet. Mellom dansen fikk vi fascinerende musikk av den argentinske tangomesteren Piazzolla, en konsert for bandoneon og orkester, den argentinske utgaven av torader, og et orkesterstykke. I programmet opplyses det at kveldens solist Nestor Marconi regnes som verdens ledende på sitt instrument.
Det er fascinerende musikk. Piazzolla førte den argentinske folkemusikken inn i kunstmusikken, og ga dermed også en ny dimensjon og nytt liv til selve tangoen. Rytmisk er det benærende med stadig veksling mellom forskjellige takter. I perioder minner den også om andre former, i annensatsen la den ene fete noneakkorden seg opp den andre.
Etter pause fikk orkester og dirigent Manfred Honeck anledning til å briljere alene i Ravels Alborado del gracioso.
Det var forfriskende å oppleve dans på denne måten, særlig at Griegs rokokko-pastisje tåler å bli ‘frisket’ opp på denne måten. Orkesteret får ha oss unnskyldt, men dansen tok mye spennende oppmerksomhet.
Grethe Nordtømme og KjellMoe
