Grieg/Beeckmans: Klaverkonsert i h-moll
Laurent Beckmans – klaver, Ensemble Orchestral de Bruxelles dir.: Jacques Vanherenthals
opptak fra Brusselkonservatoriet nov. 2003
Vi har den siste tiden lyttet på Griegs andre klaverkonsert i h-moll. Du hørte riktig, Griegs andre klaverkonsert.
Men han skrev da bare den i a-moll, vil noen innvende. Riktig, men på begynnelsen av 1880-tallet gikk han med tankene om å lage en ny klaverkonsert, denne gangen i h-moll. Han etterlot seg noen skisser til denne konserten med temaer til alle de tre satsene, tilsammen ca. fire minutters musikk.
Ut fra disse skissene hadde Grieg-selskapet i Bergen og NRK utlyst en konkurranse om en fullføring av dette verket. Vinner-resultatet ble urframført under avslutningskonserten på festspillene i Bergen 31.5.1998. Det var den unge italiener Albert Colla som vant førstepremien.
Vi tviler ikke på dette verkets kvaliteter men i stedet for å bruke Griegs skisser til temaer og utvikle dem videre var dette et verk som sto fritt og helt på egne ben. Det var altså ikke mye Grieg, om i det hele tatt noe, vi hørte i denne klaverkonserten. Kulturspeilet etterlyste derfor et verk “som er mer tro mot Griegs ånd og musikk – og som med rette kan kalles en fullføring av h-moll konserten…”
En av de som leste denne artikkelen, riktignok etter seks år, var den unge belgiske komponisten Laurent Beeckmans som hadde deltatt i konkurransen men ikke nådd opp. Han sendte oss straks sin klaverkonsert fra et opptak gjort ved Brüsselkonservatoriet for ca. et år siden.
Så har vi sittet og hørt det som er blitt Griegs andre klaverkonsert. For dette er en virkelig fullføring, en konsert i Griegs ånd, med hans eget tonemateriale hverken til eller fra. Det er ydmykt gjort og stanser der også Grieg stanset i sitt tonemateriale og det var vanskelig å se hvordan han skulle gå videre. Dette gjør at konserten samlet ikke blir mer enn 20 minutter lang, og det er grunnen til at førstesatsen får en brå slutt.
Men til det som kunne tenkes være tredjesatsen etterlot Grieg så mye rikt materiale at Beeckmans har våget å skrive den fullstendig ut fra det eksisterende materialet. Ut fra disse skissene var det også lett å fantasere seg et godt stykke fram med det sprelske dansemotivet Grieg legger opp til.
Hva skal vi si?
Jo, dette var spennende – og rart. For det føles unektelig litt merkelig å sitte hundre år etter og høre en komposisjon slik den kanskje ville ha blitt. Men noe tilsvarende har vi jo opplevd før, det var ikke mange år siden vi hørte en hel opera ut fra de fragmentene Grieg etterlot seg til Olav Trygvasson. Og det var også svært vellykket.
Men vi må understreke: dette er ikke Griegs h-moll konsert, funnet i støvete papirer på et bortgjemt loft. Det er en fullføring av de skisser som Grieg skrev til sin andre klaverkonsert. Som sådan er det meget dyktig gjort. Det er Grieg tvers igjennom.
Vi vil også understreke at det er ingen fullstendig klaverkonsert. Der Grieg slapp opp for temaer, stopper også Beeckmans. Derfor lyder første del litt merkelig abrupt og det som kunne være annensatsen virker rett og slett tynn. Beeckmans har laget konserten i en utradisjonell form. Han har forutsatt alle satsene spilt i ett hvor hovedvekten er lagt på tredje del. Det er også her vi opplever den egentlige sonateformen og cadenzaen. De to første delene er temaer som Grieg skrev og som Beeckmans formet videre.
Vi skal ikke legge oss opp i juryens avgjørelse i sin tid. De fant muligens det beste verket av de innsendte bidragene. Colla var kanskje ikke til å komme forbi. Knapt tredve år har han alt fått framført en opera på La Scala i Milano og fått flere verk spilt inn på CD.
Noen vil kanskje hekte seg opp i at denne fullføringen er gjort av en ung belgier og at det derfor vil ha noe av studententusiasmen i seg. Ja, den ungdommelige entusiasmen er virkelig der! Og for oss er dette en styrke for verket, akkurat som den forelskete entusiasme Grieg viste da han skrev sin a-moll konsert i ung alder på landsbydga i Danmark der han tilbrakte hvetebrødsdager med sin Nina.
Innvendingen om entusiasme vil være viktig hvis det er et verk som er laget mer ut hensynet til den korrekte formen enn ut fra sitt innhold. Dessuten har vi mylderet av ‘Hollywood-komponister’ som kunne vri et slikt verk ut av seg på to-tre dager.
Denne h-moll konserten fullført av den unge belgieren er et langt annet verk. For her er det Grieg tvers i gjennom. Han har tatt seg lite, om ingen, selvstendige friheter, fullføringen er totalt “grieg’sk” for å si det slik. Det er bare Edvard selv som kunne ha skapt et liknende verk. Harmonivalget er Griegs, kromatikken med den fallende halvtonen går igjen, instrumenteringen følger nøye Grieg orkester og temaene gis en forsiktig behandling helt i det som kunne ha vært 1880-ånden.
Hovedvekten er her lagt på siste del (tredjesatsen) som Grieg etterlot mye tonemateriale til. Her har Beeckmans gått linjen helt ut og laget en fullstendig sats i sonateformen ut fra det tonematerialet han hadde til rådighet. Satsen åpner med slåttemotivet i pizzicatto i bass og cello, noe som umiddelbart får likhetstrekk med I Dovregubbens hall. Selv kaller han det ‘troll’-motivet for han vil også trekke fram likheten det har med Trolltog og andre av Griegs beslektede stykker.
Vi finner det svært sympatisk at første del er blitt i den formen den er. Muligens slutter den litt for brått uten at temaene har fått anledning til å møte noen videre behandling eller utvikling. Men da måtte man gå langt på en annen vei, nemlig skape musikk utover det Grieg selv hadde antydet. Det ville kanskje bli noe helt annet og kanskje heller ikke i Griegs ånd. Andre del følger samme mønster. Griegs kanskje noe konversende ‘riffs’ er lagt inn på tross av at den musikalske kvaliteten neppe er av det fremste han har prestert. Derfor er det også denne delen som er den klart svakeste i dette verket selv om Beeckmans har gjort mye for å dandere motivet.
Dette var et svært sympatisk verk og all honnør må gies til en unge belgiske komponisten for det han har gjort.
Det er helt klart en konsert som på noen måte når opp en gang til hoftehøyde av a-moll konserten. Til det er Griegs tonemateriale for svakt, utenom tredje del som jeg vil si er svært vellykket i denne versjonen. Men verket er noe langt mer enn en et vanlig dyktig studentarbeid, det er et gjennomført verk helt i Griegs ånd med hans temaer, harmonier og kromatikk hele veien igjennom. Bare av den grunn gir det verket en form for identitet som man kan ha glede av ved å høre.
Beeckmans sier selv om verket at han har lånt mye fra Grieg, fra Slåtter op. 72, Holberg-suiten, cello-sonaten og ikke minst fra a-moll konserten – paukevirvelen på begynnelsen av førstesatsen og trompetsignalet på slutten av tredjesatsen er lett gjenkjennelig. Han forfølger også åpningen fra a-moll konserten (fallende moll-akkorder).
Opptaket vi har hørt er fra en konsert på konservatoriet i Brussel i november 2003. Det er Laurent Beckmans selv som spiller solopartiet mens orkesterledsagelsen er av Ensemble Orchestral de Bruxelles ledet av Jacques Vanherenthals. Fremragende gjort også dette.
h-moll konserten av Grieg/Beeckmans har alt latt seg høre i London og i Tyskland. Det er kanskje på tide at vi også får høre dette verket her hjemme? Hvem tar utfordringen?
