Oslo Konserthus 18.4.2013 Arne Nordheim: Adieu, Witold Lutoslawski: Cellokonsert, Olivier Messiaen: Les offrandes oubliées, Maurice Ravel: Daphnis et Chloé suite nr. 2, Oslo-filharmonien, Thomas Søndergård – dirigent, Truls Mørk – cello
Framføringen av Lutoslavskis cellokonsert ble en gripende opplevelse. Truls Mørk spill gjorde stort inntrykk. En ytterligere faktor var at han åpnet opp for det som lå i konserten. Undertegnede opplevde for eksempel konserten på en ny måte. Der jeg tidligere gjennom plateinnspillinger så dette som svært komplisert og tildels utilnærmelig musikk ble det noe helt annet med denne levende framføringen. Jeg kunne ikke annet enn å oppfatte konserten som sterkt politisk.
Lutoslavski var ingen politisk aktivist men han var brennende engasjert. Hans solidaritet med Lech Walesas Solidarnosc-bevegelse som startet med streiken i Gdansk er velkjent. Komponisten holdt seg konsekvent unna polsk offentlighet i nesten ti år for å unngå å bli sett sammen med makthaverne mens han i stedet arrangerte konserter for Solidarnosc i kirker i Gdansk. Mstislav Rostropvitsj som konserten er tilegnet sto i samme motsetningsforhold til de sovjetiske makthaverne. Etter den blodige undertrykkingen av Praha-våren i 1968 viste cellisten åpen solidaritet med Tsjekkoslovakia og det tsjekkiske folket på Proms-konsertene i London. Det endte med at han ble utvist fra Sovjet og mistet sitt statsborgerskap.
Dette sto klart for meg da jeg hørte Lutoslavskis cellokonsert i går. Solo-instrumentet åpner konserten med en lang cadenza, til dels vakre og ettertenksomme toner som gjentar seg under hele konserten. I kontrast står skarpe utbrudd – signaler og dissonanser – fra trompeter, slagverk og basuner. De smeller nesten som gevær-salver. Det var umulig å ikke få assosiasjoner til dette mens vekselsspillet mellom celloens ømme toner og messinginstrumentenes harde utladninger under hele konserten kjempet mot hverandre. Makthaverne mot en cellospiller. En enslig stemme mot den harde og brutale makten.
Men jeg understreker: dette er min personlige tolkning, det er hva jeg fikk ut av konserten. Konserten falt med dette ned på en hylle for meg. Det gjorde opplevelsen av den rikere og mer meningsfull.
Lutoslavski var en ledende polsk etterkrigskomponist. Fram til sin død i 1994 sto han i fremste rekke av samtidskomponister i verden. De siste årene av sitt liv var han delvis bosatt i Oslo og var ofte å finne på konsertene med kveldens orkester.
Arne Nordheims Adieau som innledet konserten er skrevet til minne om Lutoslavski.
I utgangspunktet virket kveldens program som nesten kvelende tettpakket av nyere musikk som hverken kunne synes å være altfor lett tilgjengelig eller mottakelig. Men det var det motsatte vi opplevde. Mens Arne Nordheims klokkespill la inn stemningen mot det melankolske og vakre satte Truls Mørk fyr på oss med sitt spill i Lutoslavskis gripende konsert.
Stemningen var nå lagt og den ble til de grader viderefulgt med Messiaens Les offrandes oubliées – de glemte ofre – med undertittelen méditation symphonique og avslutningsvis med Ravels andre suite fra Daphnis et Chloë, karakterisert av Stravinskij som det vakreste en fransk komponist noensinne har laget av musikk.
Messiaens verk er helt fra starten av hans kompositoriske karriere. Verket ble skrevet i 1930 av en komponist som da såvidt var over tyve. Messiaen er en komponist som har øvd betydelig innflytelse på det forrige århundrets musikk. Ledende profiler som Boulez og Stockhausen var sterkt påvirket av ham. Hans skrev musikk hvor innflytelsen fra andre kulturers musikk og rytmer er sterk. Fuglesangen har vært en dominerende del av hans komposisjoner, flere verk er rett og slett ‘etterlikninger’ av fuglesang. Han sterke forankring i katolisismen gjorde at hans verk kunne oppfattes i retning av det mystiske.
Det religiøse spiller også en viktig rolle i kveldens verk, noe tittelen klafrt antyder. Men hørte vi ikke her i sistesatsen noe av de samme stemningene som han gjorde bruk av i sitt siste orkesterverk Éclairs sur l’au-delà… over seksti år seinere?
Ravels Daphnis et Chloé er i utgangspunktet balletmusikk men er senere arrangert i flere orkesterversjoner. Det tilhører noe av Ravels aller mest populære musikk. Rett og slett overjordisk vakker musikk.
Det var tydelig å se på orkesterets musikere at de trivdes med å spille disse verkene. Kontakten med Kringkastingsorkesterets tidligere sjefsdirigent Thomas Søndergård var god og Truls Mørk hevet denne konsertkvelden opp atskillige nivå.
Oslo-filharmonien må ha ros for det dristige og spenstige programvalget. Det er sterkt uvanlig å oppleve samtidsmusikk – med Ravels hundreårgamle orkestersuite som unntak – gjøre et slikt gripende og framfor alt vakkert inntrykk som den gjorde i går.
