Oslo Konserthus 23.10.2008 Dmitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 7, «Leningrad»
Cinemaphonia – basert på urframføringen av symfonien 9. august 1942, regi: Georgij Paradsjanov , Oslo-filharmonien, Maxim Sjostakovitsj – dirigent
Kveldens dirigent var bare noen få år da han sammen med sine foreldre overvar førstegangsframførelsen av denne symfonien. Den fant sted i august 1942 i et krigsbeleiret Leningrad, samme dag som Hitler erklærte at Leningrad skulle ha falt. Byen hadde vært under beleiring allerede nesten et år og omtrent på tiden for urframføringen av denne symfonien hadde de nazistiske troppene lukket ringen og byen var totalt omringet. Hva som fulgte – de 900 dagene beleiringen varte – er en av de sterkeste beretningene som kan fortelles om den andre verdenskrigen. Sulten var selvsagt et stort problem men også at byen daglig var under bombardement av artilleri. Nøden var stor, nærmere 600 000 satte livet til og omtrent alle nåværende St.Petersburg-innbyggere opplevde å bli rammet ved at familiemedlemmer døde av sult, frøs ihjel eller ble drept som følge av krigshandlingene.
Når vinteren kom ble det rigget til provisoriske tilførselseslinjer over isen på Ladoga-sjøen. Men det var først de siste månedene av de 900 dagene beleiringen varte at det lyktes å bygge en slags forbindelsesvei med det øvrige Sovjet. Hvilke lidelser Leningrad-beboerne hadde vært gjennom kan vi knapt forestille oss.
Leningrad ble et symbol for hele verden for den heltemodige kampen mot den nazistiske krigsmakten. I dette kom denne symfonien til å bety svært mye. Partituret ble smuglet ut av byen og lot seg høre overalt i den frie verden, ikke minst i USA. Sjostakovitsj var selv bevisst på å ha skrevet en propagandasymfoni, et stykke mektig musikk som kunne mane til fortsatt kamp mot nazismen. Førstesatsen hvor hovedmotivet innleder med skarptrommene, er blitt utlagt som en beskrivelse av hvordan de tyske troppene i sin operasjon Barbarossa velter inn over russisk jord. Sjostakovitsj selv var ikke i tvil om dette ved de uttalelser han lot falle om symfonien, og han føyer til at symfonien skulle vise hvordan det heltemodige russiske folket til slutt beseiret overmakten, noe han fikk rett i. Men da hadde det gått tre år med beleieing og uendelige lidelser.
Symfonien hadde uten tvil en enorm effekt, ikke bare for Leningrads innbyggere men for en hel verden. Det at orkesteret – Leningrad-filharmonikerne – kunne framføre en slik symfoni midt under bomberegnet betø svært mye for den indre moralen. Makthaverne i Sovjet så med en gang hvilken enorm effekt denne symfonien hadde og ville føre komponisten i sikkerhet til langt bak frontlinjene til et sted bortenfor Ural. Men komponisten nektet, han ville være ved fronten i Leningrad og gjør sin tjeneste sammen med de andre. Han tjenestegjorde som brannsoldat inntil han nærmest ble tvangsdeportert mot beleiringens slutt. Da hadde han alt nesten fullført sin egentlige Leningrad-symfoni, den åttende, som i realiteten er skrevet til akkompagnement av stål og jern, bombesmell og granatsjokk.
Alt tyder på at komponisten måtte begynne å arbeide med denne syvende symfonien lenge før krigen brøt ut. Den har en mahlersk lengde og varer nesten halvannen time. Selv om det ikke er tvil om at han ga den sin endelige utforming det første året av beleiringen, og at den dermed ble et mektig våpen mot nazismens krigsmaskin, måtte en stor del av arbeidet være gjort før selve krigshandlingene tok til. Men den siste finishen, sluttarbeidet for å gjøre den til en propagandasymfoni som kunne mane til samhold og fortsatt kamp, måtte han ha gjort det første året av beleiringen. Derfor er det dette vi må legge vekt på og ikke senere spekulasjoner om at symfonien egentlig er et antiStalin-verk og at det teutonsk-groteske marsjmotivet egentlig var myntet på stalinismen og ikke nazismen.
Musikkhistorisk er dette den symfonien som har hatt størst betydning av alt som er komponert for den tiden og de omstendigheter den er oppstått i. Det betyr derfor mye at det er komponistens sønn, Maxim, som ledet denne framføringen i går i Oslo Konserthus. Det satte et sus av historie over framføringen. Men det er ikke første gangen at folk som var til stede under urframføringen av denne symfonien inntar Oslo Konserthus. Mariss Janssons tok med seg nåværende St. Petersburg-filharmonikerne på en rask nesten improvisert CD-innspilling av denne symfonien en søndag en gang tidlig på 1990-tallet. Flere av medlemmene av orkesteret var gamle nok til å ha opplevd beleiringen og sin egen deltakelse ved urframføringen i 1942.
Framføringen ble i går fulgt av en filmframvisning av Cinemaphonia, som er laget ut fra gamle filmklipp særlig fra de ni hundre dagene. Filmen åpner og avslutter med en mahorka-røykende Sjostakovitsj i en togkupe. Filmen følger samme puls og intensitet som musikken og den må roses for å ha lagt seg til et mer moderne uttrykk og sklidd unna de mest patetiske propaganda-effektene fra denne tiden. Så er filmen laget bare for et par år siden. Som dokument er den unik og bare opplevelsen av slik musikk til levende bilder av hva musikken beskriver er fantastisk.
Det er likefullt Sjostakovitsj’ musikk som var kveldens hovedpunkt. Orkesteret var samlet i hele sin grandiose fylde, særlig med mange slagverkere som gjorde seg tidvis sterkt gjeldende, det er jo krig! Eller som det ble sagt, Sjostakovitsj er blandt de ålereite og mest støyende. Så observerte vi i går ungdom med Metallica-trøye i salen. Når tutti’ene tettet seg til mot slutten av førstesatsen ble det et stort og slagferdig løft hvor messingseksjonen ledet an. Igjen opplevde vi dette som allerede Mariss Janssons så i sin tid, Oslo-filharmonien har en fremragende messingseksjon, omtrent den beste som overhodet er, og musikk som kan gi basuner og trompeter anledning til å vise seg fram for alvor og blåse ut i full bredde, gir både tilhørere og medmusikanter store opplevelser. Med andre ord: mere Bruckner og Mahler – og ikke minst Sjostakovitsj!
Kveldens dirigent hadde selvfølgelig stort nærvær til denne symfonien, det er unødvendig å understreke den organiske tilhørigheten. Musikken er jo også en del av hans egen oppvekst, hans første år, og det må virke sterkt å oppleve et slikt to-fronts møte på podiet, både i form av levende bilder og musikk. Men den sterkeste opplevelsen fikk ganske sikkert vi som satt i salen som for en gang skyld var fylt til siste rad, og mange fikk ikke billetter og måtte gjøre vendereis hjem. Men det er en ny mulighet i kveld! Symfonien må bare oppleves!!
