Günter Grass: Når løken skrelles, Gyldendal 2007 263 s.
Da denne selvbiografen kom ut i Tyskland vakte den stor oppmerksomhet fordi forfatteren her ‘røpet’ mye av sitt ukjente liv. For oss er det ingen overraskelse at den nå snart 80-årige Nobelprisvinneren og samfunnsrefseren i sine ungdomsår som tenåring lot seg begeistre av nasjonalsosialismen og ble medlem av Hitler Jugend. Han fikk også med seg en kort tid ved fronten det siste krigsåret da alt ramlet sammen og det meste var oppløsing og flukt. At han overlevd er egentlig et under.
At han raskt kom seg på rett kjøl igjen og gjorde bot for sin ungdoms synder er det ingen tvil om. Det står han også til store ære at han framlegger sine ungdomsår så åpent og usminket som han gjør i denne boken. Han er heller ikke nådig mot seg selv.
Mye av denne selvbiografien dreier seg om oppveksten i den daværende fristaten Danzig, nå Gdansk i Polen. Stor vekt legges også på krigen og de bildene han greier å gjenkalle fra den tiden. Men han legger ikke skjul på at mye av dette er i totalt mørke. Tiden fra han som ung kunstelev i Düsseldorf og senere Berlin etterhvert fant seg selv som skrivende menneske er i synkende grad lagt vekt på etterhvert som historien bevegere seg framover i det som skulle være de siste femti år. Men kanskje han kommer med et nytt bind som dekker også denne perioden?
Det verdifulle med denne selvbiografien er at han veksler mellom minner og bilder fra sine yngre år til det han har nedfelt i sin litteratur. Her går linjene til ulike skikkelser han har gestaltet i sine bøker, hvordan virkelige personer han har møtt har inspirert ham og formet litterære skikkelser og hendelser. For alle som setter pris på hva forfatteren av Blikktrommenog andre bøker han har kommet med gjennom årene, er dette svært verdifullt. Det er med på å fylle ut et interessant bilde av en forfatter som har betydd svært mye for tysk etterkrigslitteratur.
Noe må også sies om språket i denne boka. Kanskje har det vært en bevisst å gjengi setningene slik at det mest likner på tysk språkstilling. Men på norsk blir det lett oppstyltet og rett og slett vanskeligere tilgjengelig. Faktisk blir han pompøs av og til. Kanskje er dette også meningen?
