Haakon Lie

Dette er en praktbok fordi den inneholder så mye aktuell Norges-historie – de siste hundre år – og fordi den gir et mangefasettert bilde av en person som sto sentralt i oppbyggingen av det velferds-Norge vi kjenner i dag.

Haakon Lie er karakterisert som en vulkan det var flott å se på men som man ikke burde komme for nær. Han var et ildsprutende bål, er karakteristikken hos mange. Han var fargerik, sterk og har satt sitt sterke preg på norsk politisk liv de siste 80 år.

Derfor eksisterer også mange myter og historier. Slik sett er denne boka svært nyttig i og med at en god del av disse mytene ble avkledd og vist hva de i virkeligheten er oppstått fra, eller også blir balansert. For mange på venstresiden i norsk politikk – venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet i særlig grad – ble det spunnet myter om denne mannen med den hensikt å demonisere og skape et fiendebilde av en person som man med rette så på som en politisk motstander som ikke akkurart var så nøye med høfligheten og de fine midlene fra tid til annen.

Mine gamle tanter så han som Styggen selv. Det falt ord som ‘fysjom!’ med en gang hans navn ble nevnt.

Det er jo riktig at han hadde temperament og kunne vise det på en måte som langt fra var akseptabelt, selv innen kretser og under forhold som er vandt til en langt annen tone og røffere forhold enn det bornerte akademiske, for å si det slik. Undertegnede var en av dem som fikk oppleve det noen uker i 1965 da jeg var tilknyttet femte etasje under valgkampen. Jeg opplevde voldomme raseribrøl fra enden av gangen og hvordan ellers voksne og sindige mennesker nærmest ble blåst bortover og måtte sette seg ned langt unna vulkanen for å puste ut og komme til hektene.

Det var en langt annen Haakon Lie jeg møtte ved hans bursdagsfeiring på 103-års dagen. Her var han igjen sin ungdoms radikaler med synspunkter på Afganistan, jagerfly-kjøp og Midt-Østen konflikten som ville plassere ham langt ut på venstresiden i norsk politikk.

Det er også dette mange-sidige bildet Hans Olav Lahlum gir. Fram til og langt inn i sin partisekretærtid var han en pågående radikaler som faktisk ble forsøkt omgått av de mer konvensjonelt innstilte for sine friske synspunkter og freidige handlekraft.

Forfatteren frikjenner ham, så langt han har innsikt om det, på svært overbevisende vis på alle de spekulasjonene som oppsto i etterkrigstiden om at Haakon Lie sto på CIA’s lønningsliste. Vi tror ham på dette, ikke minst fordi det han legger fram ikke er vanskelig å feste lit til. Det han derimot ikke berører er hvordan CIA eller andre organisasjonner, forsøkte å påvirke og få kontroll over norsk politikk ved å sprøyte penger inn under dekke av andre formål. Den tragiske IUSY/AUF-saken i 1969 hopper han bukk over. At ikke Arbeiderpartiets generalsekretær på denne tiden ikke var innforstått med CIA’s innblanding i norsk politikk ved å forsøke å ta kontroll over AUFs internasjonale samarbeidsorganisasjon, er uforståelig.

Det skrives heller ikke mye om Haakon Lies rolle i forbindelse med den ulovlige overvåkingen og avlyttingen av meningsmotstandere på venstresiden som bl.a. kom fram i Lund-rapporten. Haakon Lies etterfølger som partisekretær Ronald Bye har senere skrevet om dette systemet, at telefonlinjer og møtelokaler i Folkets Hus ble tappet og at rapporter gikk til sikkerhetspolitiet. At ikke den etterfølgende partisekretæren kom inn i et system som alt var utviklet og vært i funksjon og at ikke hans forgjenger hadde vært innforstått med dette, er mer enn usannsynlig.

Likevel skal man ikke se bort fra at med den framstillingen Lahlum gir får man et bilde av en politisk stridsmann som er svært mangesidig og som langt på vei kan rette opp balansen i forhold til de mange mytene som har eksistert i etterkrigstiden. CIA-innblanding i norsk politkk og ulovlig overvåking var også noe hele Arbeiderpartiet-oligarkiet var innforstått med. Haakon Lie står i tilfelle sånn sett ikke alene.

Denne store biografien føyer seg inn i rekken av store politiske biografier de siste årene. Den er omfattende og bygger på stort kildemateriale, ikke minst langt på vei med medvirkning fra hovedpersonen selv (det var synd han døde bare måneder før han kunne se resultatet). Lahlum legger heller ikke skjul på Haakon Lies mer problematiske sider og dekker ikke til det mange kan oppfatte som ubehagelig.

Det er en nyttig og svært interessanrt bok. Norges-historie og en politisk biografi som ruver!