Jens Lapidus har i de siste årene blitt hyllet som Sveriges nye krim-konge,
Ikke ufortjent. Bøkene hans selges i stort opplag og han utgis på en rekke språk.
Sthlm delete er blitt utropt som den beste av det han har skrevet. Det sier ikke så rent lite.
Jens Lapidus: Sthlm delete, Cappelen-Damm 2016, 467 s.
Det er en halsbrekkende krimfortelling. Særlig slutten er laget på en slik måte at den gir leseren hakaslepp.
Miljøet i boka er kriminelle miljøer, i særdeleshet jugo’er, ex-jugolaver, i dag serbere. Her er det ære og familietilhørighet det går i. Handlingen går på kryss og tvers i disse miljøene og det er ikke å nekte for at som forsvarsadvokat kjenner forfatteren Jens Lapidus disse miljøene svært godt.
Det er også dette som gjør boka hans så levende og sterk. Her er ikke skikkelsene skildret fra utsida, her går han inn i de enkelte hovedpersonene på en nær måte. De skildres på en slik måte at du kjenner dem godt igjen i det rike persongalleriet i boka.
Det er råtne penger det dreier seg om, hvordan svindle og handtere store pengesummer tildels innen lovens bokstav ved å benytte seg av de smutthull som er. Men dette tiltrekker seg også gamblere og de som liker å leve av spenning – og ikke minst mafia. Teddy har sitte inne i åtte år for en kidnappingshistorie han ikke skjønner noe av. Han vil klare opp i det når han kommer ut – og så er handlingen i gang.
Han får følge av den dyktige unge advokaten Emelie. Helt mot slutten av boka trekker forfatteren nok et moment opp av hatten: Han lar Emelie framføre en monolog som helt sikkert er mye av hans egne begrunnelser for nettopp å være forsvarsadvokat: «….Jeg ble ikke advokat for å jobbe med selskapers penger. Jeg er lei av å hjelpe de steinrike risikokapitalistene til å bli rikere. Jeg vil jobbe med mennesker…som virkelig trenger meg. Jeg vil bidra til et system som gir støtte til alle…som verner de mennesker som er svake og isolerte…»
Med ord som dette blir denne boka sterkt meningsfull.
