Nicolo Paganini: 24 Caprices op. 1
(klaverakkompagnement av Robert Schumann)
David Garrett – fiolin, Bruno Canino – klaver Deutsche Grammophon 453 489-2
Det er sagt om Paganinis 24 capricc’er op. 1 at den fiolinist som klarer å spille dem, kan spille alt.
Forrige århundrets store fiolinvirtuos hadde et uttall av egenkomponerte verk han likte å trollbinde publikum med. Som disse 24 småstykkene som kanskje også er det mest kjente av det han etterlot seg.
Halsbrekkende, mer enn virtuost og til de grader rent livsfarlig går det for hals og bue. Vi synes nesten synd på fiolinisten som må jobbe seg gjennom noe slikt. For oss delvis ikke-kyndige og ikke-fiolinspillende synes vi det låter greitt og spenstig. Men Gud bedre om jeg ville ha turt å si det til en fiolinist!
Noe av musikken og stykkene er kjent og terpet. Dermed ikke sagt vi ikke tåler å høre dem igjen. Denne versjonen har klaverakkompagnement av Robert Schumann som selv opplevde Paganini i 1830 og ble forhekset av hva denne tryllekunstneren kunne få til på instrumentet sitt.
Det er sekstenåringen David Garrett som står for de ekvillibristiske øvelsene her. Av og til må vi nesten også synes litt synd på ham. Ikke fordi han ikke mestrer spillet rent teknisk – bevares som han gjør! – men av og til går de paganinis’ke løp alldeles for fort til at vi engang kan innbille oss at tonene makter å følge med.
Notene er nok der de skal være – det er bare noe med vår fantasi som ikke strekker til.
Og dermed må vi også si noe om denne unge vågehalsen. Det faller helt utenom vår oppfatning av vanlig musikk å si om dette er godt eller dårlig utført. Det er lite å sammenlikne med, og hvorvidt Garrett legger riktig følelse eller intonasjon til, er umulig for oss å si.
Men som sagt, det går halsbrekkende fort av gårde. Og pianisten Bruno Canino holder følge så godt han kan.
