Händel for første gang i Norge

Oslo Kirkemusikkfestival ble som tradisjonen tro innledet med bredt anlagt Händel. Ingen har vel kanskje løftet den opprinnelige kirkemusikken – her oratoriene – til slike folkelig populære fenomener som nettopp Händel. Mens Bach gikk innover i sjelen og laget storslagen musikk for ettertanke og meditasjon, gikk Händel den motsatte veien. Her opplever vi de store formene, utadvendt musikk med pauker og trompeter. Han henvendte seg til det store publikum og framføringene av hans verk – operaer og oratorier – trakk tusenvis av tilhørere på hans storhetstid på 1700-tallet.

Kirkemusikkfestivalen i Oslo har i de årene den har vært arrangert lagt vekt på å framføre minst et stort verk av Händel. I år falt valget på hans eneste store pasjon. Det to timers verket, som i etterkant er blitt kalt Brockes Pasjonsoratorium men som egentlig har tittelen Der für Sünden der Welt gemartete und sterbende Jesus, er også hans eneste store vokalverk hvor han bruker morsmålet tysk. Det har aldri før vært framført i Norge og ble komponert i 1716. Nesten tre hundre år tok det altså.

Til denne framføringen fikk vi besøk av to fremragende internasjonale ensembler, Collegium Vocale Gent og Akademie für alte Musik Berlin. De er begge blant de fremste i verden i dag. Det sier litt om den begivenheten som fant sted for en fullsatt Trefoldighetskirke i går at den ble kringkastet direkte for utenlandske radiostasjoner.

Denne to timers pasjonen er en dramatisert beretning om korsfestelsen. Teksten følger svært nøye Bibelens beretning men det er også sterke innslag av dramatisk handling som må ha fristet den senere store opera- og oratoriekomponisten svært mye. Men i motsetning til hans andre verk er Händel her svært ydmyk og neddempet. Han tar ikke i bruk det helt store registeret som vi for eksempel opplever i Messias. Som avslutning lar han eksempelvis koret synge en koral, ‘Mein’ Sünd’ mich werden kränken sehr’. Denne stille neddempingen skaper en stemning av følelse og alvor på en langt annet måte enn det jubelaktige som er så typiske for Händels store verk.

På denne måten ble det en stor opplevelse å oppleve dette verket i Trefoldighetskirken i går. Marcus Creed ledet framføringen med godt øye for helheten i verket. Det sier seg selv at det blir noe helt spesielt å få høre slik musikk i et kirkerom som Trefoldighetskirken hvor etterklangen under den enorme kuppelen av og til kan bringe oss helt på villspor. Men til slik akustikk er Händel omtrent den perfekte, hans korklanger blander seg med solister og tidligmusikkinstrumenter under den mektige hvelvingen på en slik måte at du rett og slett føler et løft.

Det var fremragende solister vi opplevde i går. Spesielt må vi framheve tenoren James Gilchrist. Han sang i flere partier, hovedsakelig i rollen som Peter. Men det var i de eksplosive utbruddene i første rekke i arien Erwäg, erwäg men også i andre der det skal berettes om at jorda skjelver og dagslyset blir borte at vi ble imponert over hans dramatiske kraft og uttrykk. De andre solistene, Brigitte Geller, Christina Landshamer, Alexander Schneider, Hans Jörg Mammel ogSebastian Noack, må også nevnes her.

Kirkemusikkfestivalen fikk sin høytidelige åpning ved korte taler fra blant andre tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålseth. I en uke framover vil kirkemusikken sette sitt preg på Oslo. Vi gleder oss til mye stor musikk!