Theodor Kallifatides: Den siste passasjer, Bazar Forlag 2006, 234 s.
En forutsetning for gode krim-bøker er at de bør inneholde et snev av spenning.
Theodor Kallifatides har skrevet en bok hvor du venter helt til du har snudd siste side for å finne noe snev av spenning. Det eneste du finner av spenning i denne boka er hvorvidt spenningen dukker opp på de siste sidene.
Det gjør den ikke. Tilbake sitter vi med en bruksbok. Greitt skrevet, til dels treffende portretter gjemt bort i små avsnitt – men som aldri blir til noe mer selv om fristelsene åpenbart skulle ligge der – og en historie som ikke er så helt usannsynlig. Men det store spørsmålet en sitter tilbake med er, hvorfor en i det hele tatt tar seg tid til å lese en bok som dette?
Et fly faller ned i en innsjø i Sverige. Blant passasjerene er en ukjent gutt. Dette er mysteriet de 234 sidene er spunnet rundt. Hverken mer eller mindre.
Styr unna.
