Geir Pollen: Raskolnikovs hus, Gyldendal 2010, 197 s.
Det er sjelden, svært sjeldent, eller for å være helt ærlig, så å si aldri (til nå), at vi legger en bok fra oss uten å fullføre den. Denne boka er den ene. Vi møtte veggen etter å ha kommet gjennom nesten halvparten av ordgyteriet, men ga så opp.
Hvorfor? Geir Pollen har formet en bok full av ord og lange setninger med stadige innskudd av assosiasjoner. Denne ordrikdommen gjorde det etterhvert vanskelig for undertegnede å finne en linje i boka, en historie, noe å holde seg fast til. Man kan kanskje si at undertegnede hverken er ydmyk nok eller har tilstrekkelig innsikt i russisk litteratur. Kanskje det. Men likevel.
Romanen foregår så langt vi kunne lese, i St. Petersburg med frie hopp til 1800-tallets Europa. En norsklektor har fått en stilling ved St. Petersburg Statsuniversitet. Han innlosjerer seg i en leilighet hvor Gogol i sin tid oppholdt seg med å brenne bøker. Rett i nærheten bodde også Pusjkin og romanen foregår i spennet og assosiasjonen mellom hva disse to, og et par skikkelser til i slavisk litteratur samt den unge tsaren gjorde i disse årene.
Men hverken øynene mine eller et forholdsvis godt uthvilt hode hadde noen mulighet til å komme gjennom dette.
Bare beklager.
