Roslund & Hellström: To soldater, Cappelen-Damm 2012, 667 s.
Denne mammuten av en svensk krimbok kan virke avskrekkende. Ikke bare på grunn av de uhorvelig mange sidene, den er også skrevet i en form som etter min mening vanskeliggjør lesingen.
Men for å ta det positive først: dette er en historie fra en av drabantbyene rundt Stockholm. Det er en nesten vanvittig framtidsituasjon som skildres, med det unntaket at forfatterne understreker at det de skriver om i boka skjer hver eneste dag. Sånn sett er det en nyttig bok som oppnår det formålet at den får oss til å tenke.
Dernest er det et godt og spennende driv i fortellingen. Skulle så inderlig bare ønsket at de hadde valgt en annen form.
Men den sterkeste innsigelsen jeg har mot boka, er at den bevisst er forvansket. Forfatterne har valgt å legge opp store deler av handlingen i korte sekvenser lik en nyhetsfilmreportasje hvor det ikke skal skrives, bare kort antydes i ett enkelt eller to ord. Fokus skifter stadig fra den ene til den andre personen. For undertegnede ble det slitsomt, spenningen til tross.
Dette har kanskje sammenheng med at en av dem har bakgrunn som TV-journalist.
Den andre av forfatterne har bakgrunn fra kriminalomsorg i Sverige. Dette skaper faglig kunnskap som umiddelbart gjør dette til en levende og troverdig skildring, like det eller ikke.
Boken handler om en gjeng ungdomskriminelle i en drabantby utenfor Stockholm. Mangel på omsorg og trygge familieforhold gjør at disse ungdommene søker til hverandre til et slags brorskap i sterk kriminell atferd. De selger hovedsakelig narkotika men står også for brekk. De aller yngste av dem er ned mot 10-12 år.
Du vil knapt tro alt det vanvittig halsbrekkende de i løpet av disse seks hundre sidene står ansvarlige for. Men igjen for å bruke forfatternes ord: dette er virkeligheten i dag en rekke steder. Det er ikke vanskelig å finne paralleller til dagens Oslo.
Derfor er ikke dette bare en spennende krim-bok, det er også en bok som skal få oss til å våkne og innse at løsningen på alvorlige problemer ikke ligger i kort-tenkte og populistiske politiker-utspill, men i et tålmodig arbeid hvor respekt og omsorg må være byggesteinene.
