Øyvind Strømmen: Det mørke nettet, Cappelen-Damm 2001, 171 s.
Dette er en svært aktuell bok. Og den måtte komme. Etter 22. juli stilte mange spørsmålet: hvordan kunne dette skje? Hva var det som vi ikke fanget opp? Og hvor er ansvaret?
Det er mer påtrengende enn noengang å finne ut hva som skjer der ute, hva som er av ekstreme holdninger og hat-ideologi slik det har kommet til uttrykk på nettet – og slik det dessverre har kommet til uttrykk i virkeligheten. Forfatterens konklusjon er å sette søkelyset på oss selv, at vi i vår innbilte dukkehjem-tilværelse og lille boble her hjemme har oversett at hat-ideologien faktisk forut for 22. juli var av en slik gruoppvekkende karakter at 22.7. ikke burde overraske hvis man hadde fulgt den på nettet. Og at samfunnet, det vil si vi alle, må være ansvarlige for at hat-tankene mot ‘de andre’, de som er anerledes, har en annen hudfarge eller annen religion, har spredt seg slik den har gjort og er blitt en del av vår daglige tenking.
Det er nettopp dette faktum, at det forut for 22.7., gikk inn i vår tenkemåte nærmest som en ren refleks å forestille oss muslimer som blodtørstige uhyrer som er et alvorlig tankekors til oss. Politikere og media har her bidratt til å forsterke dette. Men forfatteren er svært klar på at det partiet som står nærmest her hjemme med blemmer og stygge uttalelser, og hvor attentatmannen faktisk hadde vært medlem, bør fritas som ansvarlig alene for å ha bidratt til attentatmannen og hans gjerninger. Det er samfunnet Norge, oss alle, som må bære kollektiv skyld.
Forfatteren gir en oversikt over hatytringene både før og etter 22.7. Han gir oss også en oversikt over de viktigste nettstedene og organisasjonsmønsteret internasjonalt for nyfascistiske og høyre-ekstreme organisasjoner, særlig i Storbritannia og Holland/Belgia. I stor grad beskjefter han seg også med situasjonen her hjemme og gir en grei oversikt over utviklingen i de høyreekstreme kretsene de siste førti årene.
Han vier ikke liten plass til Fjordmann, vestlendingen Jensen som var et forbilde for attentatmannen og som i en årrekke har stått i første rekke med hatideologi og anti-muslimske artikler. Han vier også plass til å behandle teorien om Eurarabia, at vestlige politikere skal ha ‘forrådt’ våre samfunn, og viser hvor utbredt slik merksnodig tenking er. Likesom påstandene om Zions vises protokoller ble nærmest for sannhet å regne i jødehetsen før krigen.
Til en viss grad trekker han også inn båndene til 1930-tallet og Hitler/Mussolini. Men her syntes vi det trenges atskillig mer utdyping. Eksempelvis er sporene så tydelige i Øst-Europa at vi trenger mer informasjon om de fascistiske bevegelsene der i 30-årene og linjene fram til dagens situasjon. Men forfatteren er svært klar på at mye av det som kommer fram minner om 30-årenes klassiske fascisme.
Det er viktig med slike bøker. Vi må gå i selvransaking etter 22.7. og bøker som dette er på sin plass.
