Henrik H. Langeland : Hauk og due, Tiden Norsk Forlag 2012, 300 s.
Jeg var av dem som var svært begeistret over den første boka i i denne tenke trilogien som skulle skildre vår velstandsutvikling fra 1982 fram til årtusenskiftet. Verdensmestrene var en bok som i partier var glitrende god. Bokas sterke side var utvilsomt den tette og nære skildringen av miljøet til de som bokstavelig bodde fjernt der oppe på åsen og som følte seg høyt hevet over alle oss ‘der nede’.
Jeg skulle så gjerne ha ønsket at han fortsatte i dette sporet med den andre boka i trilogien. Dessverre gjør han ikke det. Selv om han har fjernet de irriterende sider ved den første som gjorde at boka ikke kunne få toppkarakterer den gangen – østkantmiljøet er opplagt ikke unge Langelands hjemmebane for å si det slik – svikter han også med det han kan best. Bare glimtvis gir han oss innblikk i den livsfjerne verden til nikkersadelen, den lille del av folket som kanskje kunne ha noen navn for noen år siden, men som i dag rett og slett er patetisk latterlige. Å skildre deres livsstil, rutiner og tenking måtte vel være en takknemlig oppgave for en som er noenlunde skrivefør – og kjenner dette miljøet!
Nå er ungdommen fra den gangen kommet i moden alder. De er jus-studenter og utøvende kunstnere med sin første separatutstilling. Her er det ikke noe å si på Langelands innsikt og fortellerevne. Men han har ikke brodd nok til å stille blærene fra Frokostkjelleren ut til skikkelig skue.
Dessuten er den dramatiske bærekraften i boka noe som ikke tar tak. Jeg ble rett og slett skuffet over at konstruksjonen i det som fra starten kunne føles som et drama med bakgrunn i en ulykke fra helt unge dager, viste seg å bli et boff. Det tok meg ikke, jeg undret meg rett og slett på hva dette kunne være, hva som var ment med det.
Beklager, men de lovende taktene vi ikke bare så antydningene av i den første boka, men også opplevde delvis innfridd, har nå forduftet.
Noen skiturer står tross alt tilbake. Denne gangen er vi i Jotunheimen i påsken. Mer av slikt!
