Heino Eller

Heino Eller: Lyrisk suite (1945), Neenia (1928), Fem stykker for strykere (1953), Sinfonietta (1965-67), Elegi (1931)
Tallinn Kammerorkester, dir.: Tönu Kaljuste ECM 1745 461 661-2

Hadde det ikke vært for et spesielt forhold, ville neppe denne musikken påkalt særlig interesse. Komponisten Heino Eller (1887-1970) var ingen hvem-som-helst. Han har for alltid laget seg et navn i musikkhistorien, og ikke for den musikken han laget.

I Estland var han komponistlæreren til Arvo Pärt som også har forsynt denne innspillingen med et lengre forord. Han roser Eller for å være åpen for all ny tonekunst og en pedagog som tillot elevene å gå sine egne veier og finne sitt spesielle uttrykk.

Han var en komponist som sto i to leire. Utdannet i det før-revolusjonære St. Petersburg med sine rike musikktradisjoner kom han til Estland og la grunnlaget for en profesjonell musikkforståelse der. Det var ikke bare Arvo Pärt han hadde som elev, også Eduard Tubin.

Han var sterkt preget av å finne sin egen tone i musikken, at den skulle være ‘nordisk’ og dermed gi Estland et nasjonalt tonebilde. Påvirkningen fra Grieg og Sibelius er dermed åpenbart, og Arvo Pärt trekker fram hans Kodumaine viis – hjemlandets sang – fra 1953 som et verk som har betydd like mye for Estland som Sibelius’Finlandia for Finland.

Men Eller søkte også innflytelse fra komponister som Tsjaikovskij og Scrjabin.

Musikken på denne innspilingen er grei – pen uten særpreg. En kan absolutt lytte til den, men undrer seg selvsagt hele tiden: hvor gjorde han sin innflytelse gjeldende overfor Arvo Pärt? Hvor mye av Arvo Pärts tidlige verk er preget av hans lærer?