KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Oslo Konserthus 27.11.2003 Bach: Tre koraler for orgel, Passacaglia i c-moll BWV 582, Bruckner: Symfoni nr. 4 – Den romantiske
Oslo Filharmoniske Orkester, Kåre Nordstoga, orgel dir.: Heinz Wallberg
Bach og Bruckner sammen på konsert, slett ingen dårlig sammensetning. For Bruckners mektiger symfonier oppfattes av mange som mektige orgelverk transkribert for orkester. Bruckner var også en dyktig organist, som fader Bach var.
Bach mektige Passacaglia i c-moll løftet bokstavelig taket før pause. Et verk med stort armslag, veldig og omfangsrikt der det tonte fram med sine koralltoner. Vel blir orgellyden i et konserthus noe tørr mot en kirkes veldige klangvolum. Men fordelen er utvilsomt at man får detaljene klart fram.
Som i Kåre Nordstogas spill hvor det ekvillibristiske klart måtte vike veien for en helhetlig majestetisk framføring. Stort og mektig!
Så var veien ryddet for Bruckner etter pause. Attpåtil med hans fjerde symfoni med tilnavnet ‘den romantiske’ og den symfonien av Bruckner som utvilsomt framføres hyppigst. Også en symfoni som på mange måter signaliserte den tradisjonelle symfoniens sluttpunkt. Et stort verk er det og mektig i sine former.
Jaktsignal i hornet slo an tonen og Heinz Wallberg dempet de største utblåsningene fra messinggruppen i de første satsene. Klokt og riktig, for mot slutten fikk de kraftige instrumentene nok anledning til å utfolde seg. Symfonien bygget seg sakte opp mot de store utblåsningene i de to siste satsene.
Og her fikk vi også føling med den musikken vi hadde møtt før pause. For Bruckners mektige buer slik de spenner seg er sterkt knyttet til Bachs orgelverk. Stort og mektig. Selv et konserthus kan virke for lite.
Heinz Wallberg er nesten blitt å regne for Oslo-filharmoniens faste Bruckner-dirigent. Han har ledet flere strålende konserter med Bruckner på programmet de siste årene.
Og denne var intet unntak. Bach og Bruckner, en riktig kombinasjon.
