Joseph Conrad: Den hemmelige agenten, The Secret Agent, overs.: Geir Uthaug, Kagge forlag 2005 354 s.
Romanens tittel kan peke på en klassisk krim-historie. I formen er det også det, men Joseph Conrads unike forteller-stil skiller denne boka fra vanlig kiosklitteratur.
Fortellingen er lan og noe kronglete, men der mesterskapet viser seg er i forfatterens tegninger av de forskjellige typene. Vi finner ingen helt, for den saks skyld heller ingen anti-helt. Personer dukker opp på noen sider, for så å forsvinne fra handlingen igjen. Conrad meisler ut psykologiske sider ved de fleste av dem.
Selvmordsbomberen er et sentralt grep i handlingen. Miljøet i boka er Londons internasjonale anarkister. I et forsøk på å sprenge Greenwich-laboratoriet i lufta blir bomben utløst ved et uhell og maltrakterer vedkommende som fraktet bomben. Selv om handlingen finner sted for hundre år siden vekker det ubehagelige assosiasjoner til dagens aksjoner.
Selv om det grunnleggende temaet dreier seg om vidløftige anarkister kan ikke den polsk-britiske forfatteren leses som om han gjør et oppgjør med anarkismen som ide. Snarere er han grenseløst pessimist på vegne av menneskeheten. Ideelle ideer er likesom alt annet bare konstruksjoner. Her er han riktignok ikke vennlig innstilt overfor anarkistene. Enkeltmenneskets fortvilelse og hvordan det møter sin sjebne er bokas divkraft.
Conrads skrivestil kan ofte virke oppstyltet og unødig detaljert. Men det er ved å lese bak linjene at man griper menneskesjebnene han skildrer.
